Nokre menneske kjem til skjels år og alder og ber preg av det…
Her er først under eksemplet LÆREDIKT (diktet kjem eit godt stykke ute i boka):
Du kan studere en øse vann og kalle det sannheten om havet men lykke er det ikke Du kan drikke deg full og være lykkelig en dag gifter du deg kan lykken vare to dager men den kloke råder sin sønn: Bli gartnersvenn og vær lykkelig alle dine dager og sier til den det går ille: Det er den første natta i galgen som er den verste
Men Jonassen kan også berette. Og han kan til og med snakke med eit mykje mildare tonefall. Her er diktet tre sider seinare, med tittelen FOTNOTER:
En strandsittersønn stjal ei sjekte og rodde ut vågen Der slutter historien som et nålestikk men fordi dette ikke er en kongesaga vil jeg vite om han kom til Bergen og om ferden gikk videre til København eller Madeira med en slupp eller barkentiner Ble han bryggeslusk eller vertshusholder Havnet han i jern eller på havets bunn Hans dåd ble to linjer i tingprotokollen hans dager saltkorn som smeltet Var det ingen som hørte han si god morgen og god natt og la det fram til hans forsvar
Alt som ikke fins består av uvanleg gode sjølvstendige delar. Og likevel er fellespreget det sterkaste ved boka. Dette er ei bok om menneskeleg kontakt på tvers, liksom det skulle vere eit framhald av Bibelen si soge om den barmhjertige mannen frå Samaria eller liknande læremessige oppsummeringar. Alle som har opplevd sosiale katastrofar ein eller annan gong – og det har dei aller fleste gjort – får med seg noko med Jonassen sine dikt.
Poeten Bjørn Aamodt er nett avliden og borte som aktiv deltakande, men vi har Per Jonassen blant oss. Du som elskar Brecht, du vil like det Jonassen skriv. Du som elskar Kolbein Falkeid med strøymande mange bilete frå sjølivet, vil også like Jonassen. Slik kunne eg halde på med å ramse opp gode poetar i samband med Per Jonassen.
Diktet på neste side – etter det siterte FOTNOTER – les eg som eit ømt og nært kjærleiksdikt; også eit dikt som dette rommar altså Alt som ikke fins. Her er det, diktet HUN SOM ROR:
Når kveldsnyhetene dør ut og lyset er som fløyel legger vi ut på det svarte vannet og under stupbratte fjell lar jeg agnet synke med et håp om napp og lykke når jeg ser hvor fint og forsiktig dråpene slipper årebladet
I neste no, det følgjande diktet (side 41), vider det heile seg ut igjen, med all samfunns- og livsfilosofien igjen. Nei, alt dette kan eg berre be folk kaste seg, over rett og slett. Når du har lese ein god del, vil du kanskje prøve avslutningsdiktet, som er titteldikt (samt baksidedikt), om att! Gratulerer til forfattar og forlag.