Eit strategisk område i Noreg: Innlandet

Ja. Vi dreg kjensel på Hans Børli (som levde 1918 – 1989). Utsnitt av foto NTB Scanpix. 

Hovudsakleg: – Hans Børli var en av våre viktigste og mest populære lyrikere etter den 2. verdenskrig. Han ble landskjent som “skogens dikter”(…), fortel Norsk biografisk leksikon – ved Truls Gjefsen.

Innlandet? Her har eg i første omgang konsentrert meg om det fylket som, før samanslåinga med Oppland, heitte Hedmark:

Den viktige kommunen Hamar har satsa på kulturhus, eit av dei største i landet. Ikkje for sterkt av meg å hevde at Hamar iallfall er blitt sjølve sentret for forsking på nyare norsk poesi.

Hald fram å lesa Eit strategisk område i Noreg: Innlandet

Sett frå innsida

og i Profilsk tilbakeblikk

Sophus Bugges hus til venstre. Niels Treschows hus til høgre. Blindern for meg. Eg song og spelte nede i kjellaren på Niels Treschows hus, og hadde teori i ellevte etasje. I første etasje hadde tidsskriftet Profil kontor ei tid. Foto: Ola Sæther

Ein ung og målmedviten redaksjon toga inn i Profillokala på Blindern i 1966. Dei var for ein del ferdig med utdanninga og hadde nye mål. Unge som ville ha noko å seie og alt var i gang med å gje ut bøker. Dei gjorde ikkje opprør mot sine eigne foreldre (om nokon skulle tru det), men det unge miljøet reagerte samla mot somme sure aviskritikarar som var litt eldre.

Hald fram å lesa Sett frå innsida

Ver rein, ikkje skiten! er kravet?

Kvinnekampen i Noreg hadde sin avantgarde som ikkje minst sørga for ei almenn røysterett i landet, for hundre år sidan var dette ein gigantisk siger. Ein avantgardisme tenkt for det breie folket, kunne ein leggje til. Merk: Alle er ikkje like, like er dei aldri, og få vil vel nekte for at kvinnekampen hadde sine sjølvstendige og særmerkte personlegdomar…

Føregangskvinner og -menn, kan ein seie. Korleis går det føre seg i kunst og litteratur og musikk med avantgarden?

Hald fram å lesa Ver rein, ikkje skiten! er kravet?

Den menneskelege naturen

bomber heime under krigen. Foto: Scanpix

Vi hentar oss alle mange tankar rundt terroråtaket i Oslo og massakren på Utøya. Og tankane går ofte tilbake til 2. verdskrig og hitlerismen. I Domkyrkja greip biskop Kvarme til Nordahl Griegs dikt før krigen, «Til Ungdommen». Ære vere Kvarme for det. Midt under krigen, på Island, skreiv Nordahl Grieg det kritiske diktet «Den menneskelige natur», som først blei kjendt etter krigen, etter forfattaren sitt ønske – . Som vi veit deltok han og fall i krigen mot Hitler-Tyskland. Og først og fremst deltok han i krigen som journalist/forfattar. Her vil eg ta ut Nordahl Grieg i full lengde og sitere dette lange diktet. Ja, ver budd på at diktet er grundig og godt.

«Krig», sa en offisers-bror,
bestemt, men likevel godslig,
og tente med omhu sigaren,
«krig vil det være bestandig».
Med velvære i sitt vesen,
beskyttende i sin visdom,
sluttet han tankerekken 
mandig og kort: For slik er
den menneskelige natur.«
Han var så fornøyet som om 
det burde vært hilst med fanfarer:
hurra, hurra,
den menneskelige natur.
Nyss ble han fløyet fra Stockholm,
men først idag var han oppsydd
og ute i uniform,
med knitrende ridebukser,
fløtefarvede, lekre;
til brystet hadde han kjøpt seg
en meter med ordensbånd,
hurra, hurra,
en meter med ordensbånd.
Er, tenkte jeg straks lærevillig,
hans utsagn virkelig mulig?
Er det iblant mitt bekjentskap
noen som faktisk har krigen
umettelig i sin natur?


Jeg tenkte på våpenfeller
som vi har etterlatt hjemme:
hver den som savner og sulter
bak mørke, hærtatte kyster
er på den gråbleke fronten
i den totale krig -
gamle, ensomme kvinner
som våkner hver morgen til nøden,
alltid litt mere trette.
Tappert nok tar de krigen -
men var den i deres natur?


Skamfull husket jeg: selvsagt
med mennesket menes mannen.
Da så jeg for meg en sjømann
en morgen i faresonen,
han kom fra rortørn på broen
og seilte nedover leidren
hvor skipshunden tok imot ham.
Leende, gjøende rullet
begge to bortover dekket.
Nylig var han, forfrosset,
blitt pikket opp fra en flåte
da tankbåten hans ble senket;
med atten sting i en skulder
etter et bombefly.
Nå lekte han seg med bikkjen.


Det var som han faktisk kunne
unnvære hele krigen.
Så ruslet han inn, til køyen, 
med brylluppsbildet på skottet.
Stram og med hvite hansker
stirrer han på sin kone,
alltid, i Sandefjord.
Bildet var lenge savnet -
Senket med siste båten;
men nå vidunderlig oppstått,
lånt av en tante i Brooklyn.


Jeg husker en annen, en flyger,
han hadde vært over målet;
forbi var de dirrende ville
sekundene; gjennom skyer
fløy han tilbake mot trygghet.
Han kravlet fra førersetet
og lot nummer to ta kontrollen, 
stod sliten og tok seg en røyk.
Hva tenkte han da på, helten?


Han prøvde å rope noe.
Det taptes i motordrønnet.
Igjen ble det bleke smilet.
Men leben formet: »Idag er
gutten min åtte år«


Dog krigen, mente min felle
er vitterlig nedlagt i alle.
Så han med sjelens øyne
krigens robustere mening?
Undrende måtte jeg spørre:
hva var de syner han så?


Skimtet han staben han var blant,
mens gårdene flammet som fakler
mot vårnattens ishvite stjerner -
husket han dødstrette venners
grimete harde forpinthet,
hvor alt var brent ned, uten plikten?

Så han i morgenens silregn
knoker som lå langs et skogholt
og skjøt til granaten fant dem.
De veltet seg om på snøen 
og blødde tildøde, betalt med
en krone og femti pr. dag.


(Eller var han der ikke?)


Jeg skjønte, han så noe større.
Det var sin ungdoms drømmer
om krig i udadelig orden
med storarmeenes oppmarsj,
(og ikke det blodige rotet
langs kronglete bekkefar hjemme)
han endelig, tre år etter,
så foldet ut for sitt blikk.


Hver dag var nærmere seiren,
hver dag var nærmere freden,
så smilende kunne han fastslå,
hvor krigen var hans natur.


II


Nei! ropte, advarende røsten
jeg heldigvis har i mitt indre.
Skal du da aldri lære
hva tanker kan føre til?
Kast ikke sten på den troen
som i sin bitre erfaring,
urokket, står for de fleste:
at krig vil det være bestandig.
Tviler du - hva blir det neste?


Hva tør et menneske tenke?
Hjemme tror de på tanken.
Vi må det ikke, fordi en
er i sitt vesen en uro.
Å tenke er alltid å splitte,
og nå er enighet alt.


Vi som har mistet landet
er i vårt sinn mer fortvilet
enn kanskje vi aner selv.
Vi henger utfor et bråstup
og fremtiden svartner under,
vi søker med famlende hender
etter en støtte som bærer,
noe å samle oss om,
og det er de gamle tanker.


Vi fryser og ødet står om oss.
Gi oss de prøvede tanker
som ennå har legemsvarmen
av slektene før som har tenkt dem.
De har vært brukt, det er nok.
Velsignet de stengrå tanker
fra vikingetiden og lenger,
velsignet alt som vi kjenner!


Lik villfarne barn i natten
som lengter til morens fang,
slik søker vi inn til den verden
som vi har bitterlig mistet,
den lyse, vennlige verden,
den gode og varme og trygge
den gamle og kjære verden -
som krigen ble avlet av.


Barmhjertige gjemsel, skjul oss!
ber den usalige flokken
som engang drømte og håbet.
De er blitt merket ut.
Å, det er menn med en fortid!
De trodde å verge freden
ved folkenes felles motstand
før volden rev lenkene sønder.


Da ropte de gamle tanker:
Men dette er aldri prøvet!
En stormakt har rett til å puste!
Honnør for dem som vil hevne!
Forsiktig. Tirr ikke Tyskland.
Lær av føreren heller -
hvordan man (ved mord og fengsler)
skaffer seg arbeidsfred ...


Slik talte og seiret da disse
sindige realister.
Slik tapte de menn som håpet,
(og det er urett å tape).
Så slapp jungelen løs.


Det er ikke nederlaget
som de er skyldtunge over.
Mange var under krigen
vekere menn en de.
Det er i sitt eget indre
de finner sin rystende svakhet.


De trodde på nye tanker,
de trodde på menneskelig godhet,
fred og brorskap på jorden.
Hyss, minn dem ikke om det!

De går til sitt arbeid her ute,
står villige fram på torget
og lover aldri å håpe,
og således splitte mer,
de gledes hvergang de blir tilgitt
av dem med de sindige tanker,
alltid betinget, på nåde.


Her fremstår min offisers-bror.
Myndig står han og smiler.
Nå er hans time kommet:
Har vi da ikke lært?
Han har en klippefast tro på 
at krig vil det være bestandig,
en sunn og prøvet forakt for -
den menneskelige natur.


Kanskje har han ikke levet
så farlig som smilet hans lover.
kanskje hans grad blir for høy til
å ofre sitt eget blod,
kanskje det isbleke blikket,
dekker en angst eller tomhet,
hva veier det mot det ene:


Han eier en gammel tanke,
han holder seg til noe evig,
den evige håpløsheten:
så er han en mann uten fortid.


Slik som syklonens sentrum
skjuler en dønningtung ro
med flytende slim og grønske,
kan det inne i krigen
være en råtnende stillhet.


Men stormen er ikke stilnet
og krigen er ikke opphørt,
med hatet og smerten og døden,
og dypt i menneskets hjerte
har lidelsen skapt sin vilje,
sitt egenrådige liv.


Hundrede skip i konvoien
går gjennom nattehavet.

Lengtet noen mot dagen?
Hundevakten er over.
Skipperen står på broen,
slik som han alltid gjør


Dager og netter kleber
som uskiftet tøy til kroppen.


Lengtet noen mot dagen?
Frivakten tørner inn.
Ombord på en ammunisjonsbåt
kan alle rolig kle av seg.


Lengtet noen mot dagen?
Det er når dagen lysner
at ubåt-flokkene dreper.
Natten igjennom går de
ventende bak konvoien.
Det hender også at dagen
bringer en Focke-Wulf.


Lengtet noen mot dagen?
Ja, det er godt den kommer -
dagen nærmere det som
de ennu kan leve for.


Det ligger menn i en veigrøft
med håndgranater i neven.
På frostjorden braker mot dem
tyske tanks over sletten.
De kjemper bak fiendens linjer.
Landsbyen deres ble avsvidd
folket ble drept som gisler.
Det dingler i månelyset
fra trær som de levet under,
mor og hustru og barn.


De gjør ikke mer enn andre.
Hærenes millioner
har også barn, drept som gisler,
gisler hos hungersnøden.
Hjertene deres er avsvidd
lik hele det livet de kjente;
bare ett håp er igjen.
I mørket langsmed en veigrøft
ligger det menn og venter.


Luftvernet skjøt over Holland.
Jagere gikk til angrep.
Bombeflyene drønner
rolige frem mot målet.
Snart kan de skimte Köln.
Det er som jorden har kastet
en ildvegg opp av granater,
som intet kan gå igjennom.
Så går maskinen inn -
inn i den brennende muren,
slengt omkring som et stormkast
(da flyet til venstre ble rammet
og plutselig var ikke mere)
hugget av hvinende splinter
(skytteren skrek og stupte
og skriket føltes som stumhet),
og alltid reises det nye
ildvegger, sirkel på sirkel,
som de må bryte seg gjennom
inn mot det innerste målet.
Tilslutt kan bomben slippes.
Tusen fly er i luften,
seks tusen mann er omkring dem
i jernstormen, dreper og drepes
og hugger seg veien tilbake
utgjennom døden som sperrer.
Så er det plutselig stille,
de klarte det, de er ute;
langt borte, under dem, ser de
byen som brenner i natten.


Maskin svinger tilbake,
den skal påny over målet.
Skytteren ligger livløs
i blod og glasskår i mørket.
Dette er annet oppløp,
ennå har de en bombe
og nå skal de treffe bedre,
og det er ennå så mange
brennende netter å dø i,
at de kan likegodt bruke
denne sålangt som de orker,
og noe er ennå ugjort.
Det er som om menn vidd til døden,
i himlen, på havet og jorden,
har gjennomlidt håpløsheten
og ut av den tvunget håpet.


De slåss for sitt eget hjemland,
men samtidig for noe annet
som må bli gjort, før de går.
Det er en mann de skal drepe,
en mann som de alle kjenner,
en smilende mann som sier
at krig vil det være bestandig,
for krig hører sinnet til,
det er en mann de skal drepe
han finnes i millioner;
for ham blir granatene fraktet,
ham er det bombene søker,
ham er det knivene venter
i hatets mørknende netter,
han som har sagt til barnet
at det var mord i dets hjerte,
han som har kuet håpet
med pisken av gamle tanker,
han er det som skal dø.


Mennene ved hans side
skal stupe og råtne på marken,
kvinner og barn omkring ham
skal smadres når bombene faller,
fordi det tak han er under
skal rase over hans hode;
mellom sitt eget hjemlands
knuste liv og ruiner -
der skal de finne ham, blodig,
og slite hans hjerte ut,
han skal ikke lenger huske
hvor det var morsomt å trampe
i Praha, Paris og Warszawa
i Oslo, Haag og Odessa,
å seire og gjøre inntog,
å pine og skyte gisler,
å feste på andres hunger,
han skal få stirre omkring seg
og skimte sitt testamente;
det var ikke fullt så morsomt,
det var ikke så naturlig
han engang mente det var.
Det er en mann de skal drepe.


Så blir det stille på jorden.
Hvor er den røsten som piper
at krig må det være bestandig,
han som kjenner det i seg selv?
Den som gråter av hunger
skal mettes og tåren skal tørkes,
men den som gråter av hevnlyst
skal ikke lenger ynkes,
og mennenes frie forbund
skal verge og verne og vokte
mennesket slik som det er,
befridd for det gamles terror,
vennesælt, glad for å hjelpe.
Fred skal det alltid være i
deres verden; for slik er
den menneskelige natur.


Men da må vi ikke rope:
»Arme, villedte ungdom,
mennesket kan ikke klare
å bære så edel en byrde,
og dette er nye tanker,
dette er aldri prøvet«.
Stille, hva er det de svarer:
»Døden ble aldri prøvet.


Det som vi gjør er dristig.
Vi skal ikke komme tilbake;
for hver av oss er det nytt."
Hvorfor skal bare tanken
få lov til å svikte i feighet.
Fortvilelsen kan være bunnløs,
så hvorfor kan ikke håpet?


Vi som skal dø behøver
ikke å sikre vår fremtid 
og rope: Vi trenges bestandig.
Vi skal ikke sitte i freden
og minnes alt hva vi gjorde,
den som gjør det, lyver.
Han har ikke gjennomlevet
en smerte for dyp til ord.


Den som kan minnes, har intet,
og han har glemt og forrådt oss.
Alt som vi ber om er stumhet.
Reis ingen monumenter.
la akrer som aldri har sett oss
og gamle kvinner i solen
og unger som leker, og bjørker
som usåret løfter sitt lys-slør
være vår evighet.
Men dere som lever, må våke
over den fred vi skimtet
i naboskapet av døden,
lidelsens siste glede.
Bli fremfor alt ikke trette
som mennesker blir etter kriger -
når grumset og griskheten kommer
i følge med motløsheten;
det varme og råtnende dyndet lagret
av hundrede slektledd
hvor sinnet kan krype til hvile
og han vi drepte kan oppstå.
Vi som er tapt i natten,
vi drømte, vi trodde, vi håpet;
og ingen var trette som vi.
Hvorfor, min offisers-bror,
går du med slik tilfredshet,
overbærende, kjølig
som om du hadde en viden
om noe som alltid vil seire
og noe som alltid vil tape,
tilbake til ditt kontor?






Tingvellir, september 1942

Hush little Norway

Anne Brown i Porgy and Bess med urpremiere 1935

Verda blir dikt… Verda sett frå Noreg minner om klassiske skildringar av imperialismen. Statsselskapet Statoil kan brukast som døme på norsk offisiell økonomisk politikk, nemleg ved å herje og røve fritt rundt i verda etter ressursar. Forsvaret i Noreg, det norske forsvaret, er blitt eit åtaksmillitære og lite anna. Og dette byrja tydeleg for Norges del med NATO-åtaka mot Jugoslavia og mot taliban i Afghanistan for 10 år sidan eller så.

Hald fram å lesa Hush little Norway

Poesi-kvalitet og politikk

Debutanten
Rune Berglund Steen
Foto: Antirasistisk senter

Kvar går den unge lyrikken? Det er litteraturfestivalane som vil kunne greie ut dette. ÆÅ-festivalen i Trondheim har iallfall tatt føre seg debutantane i 2009 og 2010 og vurdert kvaliteten på denne litteraturen. Det er snakk om 19 bøker av poesidebutantar, melder Dag og Tid (6/5-2011). Av desse 19 er 3 kvinner og 16 menn.

Den som uttaler seg frå festivalen til redaktør Svein Gjerdåker, er medlem av kunstnarleg råd i ÆÅ, Martin Ingebrigtsen. Han tykkjer heilskapen i debutantflokken er god, med mange varierte uttrykk. Og dette generelle vil også underteikna (på denne nettstaden) kunne slutte seg til. Eg har lese mange av poesi-debutantane og viser ved lenker i det eg skriv her til omtale av debutantar. Følgjande spissformulerte svar til avisa frå Martin Ingebretsen ønsker eg å kommentere (med atterhald for at avisa ikkje har mistydd representanten frå ÆÅ):

”Nokre skriv tilsynelatande sjølvutleverande. For tida gjeld det å utfordra grensene mellom det private og det personlege, at ein freistar å formidla seg sjølv. Du finn ingen tydelege politiske dikt. Eg ville vorte overraska om nokon debuterte med politiske dikt i dag.

Dette svaret undrar meg stort. Vi var i 2009: Poesidebutanten Hege Siri – som ÆÅ-festivalen roser for god kvalitet – hadde til dømes dette politiske diktet til forsvar for samisk tradisjon, gjennom å skildre poengtert eit tilsynelatande kaos, kanskje ein politikk:

 
mor joiker ikke
men hun lærer seg språket

min mors mor joiker ikke
men hun snakker språket

min far joiker ikke
men han snakker norsk

min fars far joiker ikke
han synger salmer

jeg joiker
men forstår ikke språket

min datter joiker
og snakker alle språk
 

Døm sjølv. Og eg har skrive om Hege Siri bl.a. her . Poesidebutanten Rune Berglund Steen tar konkret opp forklårte paragrafar i det europeiske Schengen-samarbeidet, via ei sterk kjærleikssoge mellom ei afrikansk kvinne og ein nordmann. Vi skriv 2009.

Diskusjonen varer ved omkring Schengen, Schengen-systemet som står som ein mur imot den store omverda utanom EU og EØS, men likevel har fri flyt både for kriminalitet (eit tema frå Senterpartiet no) og for sosialhjelp (eit tema frå Framstegspartiet no). Dette er politisk som noko. Rune Berglund Steen er dessutan ein kjend aktivtist utanfor poesien, levande opptatt av flyktningearbeid og antirasistisk arbeid..

Poesidebutanten Paal Bjelke Andersen gav ut Dugnad i 2010. Alt med rammeteksten i botnlina tematiserer Bjelke Andersen Afghanistankrigen, som er noko av det mest politiske som verda gjennom ei rekkje år fram til no, har hatt, og vil også bli det framover. Han integrerer spørsmålet om krigen i fleire av avdelingane i boka. Eg trur Martin Ingebretsen må ha oversett at Paal Bjelke Andersen er ein av debutantane.

Damene er som sagt tre, berre tre for heile årskulla i 2009 og 2010. Det er nemnde Hege Siri, det er Ingvill Solberg, og det er Victoria Durnak . Om desse tre, og om det tilhøvet at berre tre av dei nitten debutantane er kvinner, seier Martin Ingebrigtsen følgjande: 

”(…) Det verkar som det er vanskelegare for kvinner enn menn å verta utgjevne. Kvifor veit eg ikkje, for kvaliteten på dei tre kvinnene på lista er jamt over høgre enn kvaliteten på dei seksten mannlege debutantane.”

Det verkar slik også for meg. Og eg er heilt samd med festivalen i at kvaliteten på dei tre kvinnene sin poesi som smatt gjennom nålauget, er over gjennomsnittstandarden på poesidebutantane.

Konklusjon

Da er vi altså samde om to ting, nemleg om at heilskapen i debutantpoesien er god, og om at dei fåtallige kvinnelege poesidebutantane i 2009 og 2010 ligg høgt i landskapet…. Derimot er eg usamd med Martin Ingebretsen (ÆØ) i at dei politiske dikta er heilt fråverande hos poesidebutantane. Eg er svært usamd og skuffa.

Kva gjer vi med tenestene?

Velferd & konkurranseutsetjing?

Ein måte å fjerne velferdsstaten og gjere landet blått på, går gjennom statsmakt og gjennom å la kommunane gradvis konkurranseutsetje samfunnet sine tenester og dytte ein demokratisk bastion som fagforeiningane ut over sidelina. Her er eit lokalt døme frå Kragerø Blad Vestmar no desember. Eg har skrive det sjølv og fått tilsvar:

Hald fram å lesa Kva gjer vi med tenestene?

Litteraturen sine vilkår debattert

Foto: LUKE MACGREGOR

Den norske Forfattarforeining hadde tromma saman til medlemsmøte med invitert panel. Stikkord: Nisjer – bloggarane overtar. Stikkord: Kommersialiseringa i dagspressa. Stikkord: Det elektroniske innrykket. Jo, eg var der (men trur ikkje eg høyrde rett på det siste stikkordet).

Hald fram å lesa Litteraturen sine vilkår debattert

Forteljarkunst i litteraturen?

Krim-dronning Unni Lindell med ein tradisjonell krim-reiskap klar, revolveren.
Foto: Terje pedersen, ANB

Det har utvikla seg nok ein litterær debatt kring bestseljarvesenet. Med artikkelen «En god historie» går Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker, i rette med dei som har nedvurdert krimlitteraturen. Han blir intervjua i Klassekampen 4/12 og blir der sitert slik:

Hald fram å lesa Forteljarkunst i litteraturen?

Kor er litteraturkritikken?

Offeret myrda av NY seriemordar 

Får eg fortelje det som hende? Det følgjande har nyleg hendt oss: Vi skulle ha noko å more oss med, og dermed fekk vi tilbod om å låne ei lydbok med Snømannen, krim av Jo Nesbø. Eg veit godt at dette er ein mykje lesen litteratur, men sjølv kjende eg hittil ikkje Jo Nesbøs bøker. Med lydboka kunne vi følgje med både under bilkøyring og via cd i stova; det blei fort ein del lydbok-skiver. Politiet i Bergen, som ikkje er eit spesielt ukjent politi, blei tematisert; heile soga strekte seg tilbake i tid, relativt opplysande for meg; også sexkjøp blei tematisert i boka. Etterkvart blei det til saman i denne romanen ei lang rekkje mord da, relativt søkte slags ritualmord – neppe seksualmord – i komponert serie. Og eg reagerte negativt på det. Kvifor skriv Nesbø om spesielt ukjende ritualmord framfor å velje sjalusimord eller spennande heilstøpt eller utspekulert vinningskriminalitet, som er ein så rett vanleg og øydeleggjande kriminalitet?

Hald fram å lesa Kor er litteraturkritikken?