Slik: Person med største estetiske ambisjonar møter dei største sosiale jordskjelva. Den russiske futuristen Vladimir Majakovskij i 1917 – han gjev ut det lange diktet Mennesket, altså før revolusjonen. Diktet er omsett til norsk av Audun J. Mørch og kjem i bok saman med langdiktet Om dette. No, i vår. Og diktet Mennesket har fått denne opptakten eller trommevirvelen:
Verdensprelatens, syndsforlaterens i solens håndflate hviler på mitt hode. Denne frommeste blant klostermunker, nattens ornat hviler på mine skuldre. Jeg kysser disse tusen sider: mine kjærlighetsdagers evangelium. Med klingende smerter ber jeg om tilgivelse for min kjærlighet, i min sjel venter jeg en annen prosesjon. Jord, jeg hører dine ord: "La din tjener fare i fred!" I nattens ark, er jeg den nye Noah, jeg venter i kledt i en kjortelflom kommer de i denne stund, for å hente meg og jordknuten kløver de med stridsøkser av himmelrøde. Den kommer! Nå er den her Den har foldet seg ut og det er stråler overalt! De skraper på døren. En skrøpelig sang av dørhengsler og stille toger de grå hverdaene inn med sin skjellhud av travelhet og ståk. Solen på ny. Den kaller på flammende hærførere. Himmelrødens trommehvilvler slår, Og dit vil dere fare, Bortenfor klodens møkk. Sol! Hva, vil du glemme din egen herold, bare?
