Vi hugsar han og henne

Mange snakkar om John Lennon no. Det nærmar seg desemberdagen da han blei skoten for tretti år sidan. Eg hadde ein kjærast som var forelska i John Lennon, nesten alle yngre og unge jenter på 1960-talet var forelska i Lennon; han peikte seg ut i Beatles. Sjalu eller ikkje, så forsto eg dei.

Hald fram å lesa Vi hugsar han og henne

Nytt om tekst og musikk

Foto av denne pedagogen er tatt av: Dinamo Story

Minus og pluss. Medan litteraturkritikk av kriminal blir etterlyst og norsk musikkjournalistikk blir hudfletta, så har vi iallfall Ravis lange programserie på Nrk-fjernsynet om ymse ”landeplagar” i landet. Denne serien er god litteratur- og musikkritikk. Ein landeplage er ein låt som har halde seg iallfall gjennom eit par tiår med stadig jamn speling, slik at folk stadig blir mint om melodi og tekst. Og Ravis programserie, som starta i 2007 og går i reprisesending no, den held seg også godt.

Ravi går gjennom dei ulike låtane på same vis. No sist veke var det When Susannah cries som blei studert, før det var Halfdan Sivertsens ”Ingen er så god som du da”. Og i går så kom Har en drøm med Jørn Hoel. Slik byrjar Espen Linds When Susannah cries:

When Susannah cries
She cries a rainstorm
She cries a river
She cries a hole in the ground
She cries for love
She cries a sad song
She cries a shiver
Sometimes she cries for me too

Dette er da refrenget. Sidan kjem sjølve soga i songen, som også Ravi festar seg mykje ved i programmet. Ravis døypenamn er forresten Ivar Christian Johansen.

Programma har dei same ingrediensane kvar gong: Eit forfattarpanel på fire (dei same kvar gong) uttaler seg om tekst, medfölande eller kritisk. Om musikken uttaler ein multikulturell trekkspelar seg, Stian Carstensen , medan pianisten og komponisten og pedagogen Wolfgang Plagge tar seg dyktig av musikalske motiv, attkjennande keltiske motiv og alle andre motiv og stilartpåverknader. Ingrid Bjørnov er mest seg sjølv i programmet. Sterk biletdekning og sekvensar med undervisning følgjer med, i går blei synkope forklart og demonstrert av Ravi. Som alle folkeopplysarar og gode pedagogar gjer Ravi humoristiske dramatiseringar på eigen skapte basis, Ravi rår over ein god porsjon humor og dramatisk evne frå sin kunstnarlege praksis.

Låtskrivaren sjølv blir også alltid intervjua. Blant anna ser Espen Lind på seg sjølv meir som låtskrivar enn som artist, sjølv om andre ser det annleis. Får vi vite her. Han leverer låtar til internasjonale musikkstjerner. Dette er velkjend.

Slik held Espen Linds ”landeplage” frå gjennombrotet i 1997 fram:

 
And I say I'll never hurt her
But she knows it isn't true
'Cause although I never told her
I think she knows bout me and you
Now she cries with silent tension
This can't be right
And the downtown special cries along
'Cause I'm leaving tonight

When Susannah cries
She cries a rainstorm
She cries a river
She cries a hole in the ground
She cries for love
She cries a sad song
She cries a shiver
Sometimes she cries for me too

Now I slip the night around her
And I hope she'll be okay
I just pray someone will find her
And guide her along her way
'Cause I'm leaving on the one am
By soon I'm out of sight
But she'll always be my baby
Though I'm leaving tonight

Every night I hear her
Talking in her sleep
She says you know I'll always be there
And I feel like such a creep
Please take back the love she gave to me
And in time her grief may pass
Just tell her that I loved her
Now it's all she has

When Susannah cries...
 

Ja, korfor Susannah-landeplage her? Rimeleg å tru at det er det solide refrenget og temaet broten/bråsviken kjærleik som gjer suksessen her, saman med ein dyktig musikalsk komposisjon. Byggesteinane er ikkje berre keltiske motiv men også lån frå kjende amerikanske folksongtradisjonar. Og ikkje reint få utvikla populære versjonar fanst og finst av den amerikanske folkesongen Oh Susanna (Stephen Foster, 1848). Det er mi analyse av Espen Linds røter i When Susannah cries. (Dessutan er den vakre «Susanna i badet» motiv i talrike målarstykke opp gjennom soga.)

Oh Susanna lyder da slik i ein versjon (henta på nettet):

 
I come from Alabama
With my banjo on my knee
I'm going to Louisiana,
My true love for to see

It rained all night
The day I left
The weather it was dry
The sun so hot,
I froze to death
Susanna, don't you cry

Oh, Susanna,
Oh don't you cry for me
For I come from Alabama
With my banjo on my knee

I had a dream the other night
When everything was still
I thought I saw Susanna
A-coming down the hill

The buckwheat cake
Was in her mouth
The tear was
In her eye
Says I, I'm coming from the south
Susanna, don't you cry

Oh, Susanna,
Oh don't you cry for me
For I come from Alabama
With my banjo on my knee

Espen Lind og mange av oss har eit forhold til denne songen som er heilt frå 1848. Og mange av oss har fått eit forhold til Espen Lind sin nyare låt frå 1997. Det har Landeplage overtydd om.

Nrks og Ravis programserie Landeplage har eit mediefiksert tema og nyttar enkelte mediefjes til ekspertar når det gjeld tekstkommentarar. Men dette er slett ikkje betalt lanseringsjournalistikk, rask bijournalistikk. Landeplage er eit kvalitetsprogram, og programserien gir både innsyn og forstand. Er han ikkje gjeven ut på video, så bør han komme dit.

framtidsfølelser i barcelona

eller: hva vil skje med poesien når mange av de unge poetene har brukt en vesentlig del av livet på avanserte dataspill? 

av ottar ormstad

ottar ormstad seier:

«neste festival blir i 2011 i buffalo, new york, like ved niagarafossen.   da håper jeg deltakerne fra norden må telles på mer enn én hånd!»
Hald fram å lesa framtidsfølelser i barcelona

Diktafon, nytt diktprogram i Nrk

Mona Vetrhus er progamleiaren her.

Nrk er på lufta igjen med diktprogram, eit godt halvår etter at programposten Poesitid blei gravlagt under protestar frå ei rekkje aktive poetar og m.a denne nettstaden.

Nrk er på lufta igjen. Sidan sendetida er tidleg ein søndag morgon, prøver vi oss på andre rådgjerder, og vi tar data i bruk. Ja, hei – no trykte eg på podkast og vidare på bindersen, da var det greit! Programmet Diktafon var verkeleg fint, tykte eg. Mona Vetrhus er programleiar.

Vi er på slutten av august 2009. I det nye programopplegget rundt poesi på Nrk utnyttar Mona Vetrhus den journalistiske tamen sin, og det kler tema rundt lyrikkinteresse og lyrikkpraksis. Vetrhus intervjuar somme tilfeldige møtande om det skulle vere eit dikt som har gjort spesielt inntrykk på dei. Og ho intervjuar vidare mormora si om det same, og der blir Nordahl Griegs De beste plukka ut. Mormora knyttar diktet til eigne opplevingar, og etterpå får vi høyre diktet bli lese ujålete og rett fram. Av kven fekk eg ikkje med meg. Aldri høyrt diktet bli lese så godt før. Og dette tyder at samanhengen eit dikt blir lese i, er viktig.

Deretter introduserer Mona Vetrhus ønsket sitt om å motta innspel frå radiobrukarane. Og kjærleiksdikt er eit spesielt ønske i første omgang, forsto vi. Altså eit tema! Og tema i dikt skal vi ikkje kimse av, meiner eg. (Tema i samband med dikt har elles fått eit oppsving fleire gonger dei seinare åra.) Det nye med programposten Diktafon – i høve til Ønskediktet og til Poesitid – er at det blir spurt etter tilhøyrarane sine eigen-produserte dikt, sine eigenproduserte dikt via sms…    

Deretter går progamleiaren over til å snakke med den yngre etablerte poeten Nils-Øivind Haagensen…

Pr dato har det vori sendt eitt Diktafon til, etter debuten 21/8. Tilhøyrardikt blei referert der (altså 28/8). Men før tilhøyrardiktet så hadde programmet sanka saman tre kjende dikt med kjærleik så absolutt komande inn i diktet. Og programleiaren hadde fått ein jury på tre til å vurdere og prate om desse dikta. Kva var det beste kjærleiksdiktet? det var malen for undersøkinga. 1) Tone Hødnebøs dikt med referansar til «den eneste elskede». 2) Ceilie Løveids erotiske dikt Rug. 3) Arild Nyquists kjende dikt om vanskeleg tilhøve mellom foreldra hans.

Først festa jurymedlemmane seg med kvart sitt dikt av dei tre nemnde ovafor. Og konkurransen tyktest umogleg. Men Nyquists familiesaga vann til slutt fram i juryen av ulike vektige grunnar. Og etter mi meining var dette diktet meir tematisk , meir av eit kjærleiksdikt, enn dei to andre dikta…

Ja, det var plukka ut tre dikt til ein konkurranse om ”beste kjærleiksdikt”, ein konkurranse som ein jury på tre personar skulle avgjere resultatet av. Desse dikta var så: 1) Tone Hødnebøs dikt med repetisjon av ”den eneste elskede”, dette var eit suverent dikt om kjærleikssorg og stor forskjell på forhold. 2) Cecilie Løveids Rug, eit strålande dikt om erotikk og einsemd. 3) Arild Nyquists kjende dikt om tilhøvet mellom foreldra hans: Fattern elska rødvin…

Og det var dette siste diktet som til slutt vann fram i juryen. Nyquists dikt er kanskje ikkje opphavleg meint som eit kjærleiksdikt, men er likevel aller mest kjærleiksdikt av dei tre, etter mi meining, som sagt. Ofte blir Arild Nyquists dikt noko anna enn det diktet startar som – eller er meint som frå starten… Eg trur at dette er ein styrke ved dikt, noko heldig ved kunst som metode. Undersøkjande.

Seinare i program 2 så kom Nils-Øivind Haagensen tilbake til Nrk med eit slangande stort nyskrive muntleg dikt for Diktafon, dette byrja som eit kjærleiksdikt, men kanskje blei ikkje kjærleiksdikt til slutt…

Dei to hittil produserte Diktafon-programma har ein del sams med Hans Olav Brenners Bokprogrammet på Nrk-TV1. Eg tenkte på det da eg såg dette programmet på fredag: ”Tror du på helvetet?”, med bl.a forfattarane Margaret Skjelbred og den religiøst truande andre forfattaren med bok om Sigvart Dagsland. Og der var også mor til Skjelbred med, med si heilt kompromisslause kristne tru. Det var vel noko likt mellom den journalistiske tilnærminga i Diktafon og i TVs Bokprogrammet, dvs bruken av ulike intervjumåtar. 

Diktafon satsar i tillegg på aktive tilhøyrarar, på det aktive momentet som ligg i kåring av dikt m.m. Og her er så min «reprise» på Arild Nyquists dikt. Kva meiner du som les dette? kan vi snakke om kjærleik på fleire plan og kjærleik på fleire plan i familien.

 
Fatteren elska rødvin...

Fattern elska Mozart
og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk
og muttern vannmelon.

Fattern elska rødvin
og muttern akevitt
fattern elska system
og muttern rot og dritt

Ofte var det leven
og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern
finn deg en annen kåk.

Ja, ofte var det leven
og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern
i morra blir vi skilt.

Så dro de fra hverandre
en vakker dag i mai
og skiltes utpå trappa
og sa bay bay bay bay.

Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten
med hvert sitt snåle grin.

Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.

Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.

Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
 

Konklusjon: Diktafon er eit godt program. Nrk har tatt seg saman… Poeten Arild Nyquist toler dagens lys. La vi forresten merke til kjønnsrollene i kjærleiksdiktet hans? Til dømes.

Eit pre for programposten Diktafon er at litteraturen blir lese og høyrd, musikk blir høyrd. Ny litteratur blir produsert. Folk blir spurde og svarer. Her er også både diskusjon og vurdering, dette er bra for litteraturen. Publikum kan høyre programma på vanleg radio eller på podkast (bruk ein «binders»).

Ps 11/9-09

Det tredje programmet i serien tok opp dikt med tema død, blant andre I går på stranda av  Sissel Solbjørg Bjugn . I eit enkelt og godt intervju med Mona Vetrhus tok Øyvind Rimbereid føre seg boka Ars moriendi (skrive av Georg Johannesen). Neste Diktafon-program, på søndag, tar opp havdikt.

Ps 7/1-10

Så laurdag 2.januar var det premiere på laurdagsprogram for Diktafon, kl 15.40 på P2. Ny og finare sendetid altså. Temaet denne gongen var dikt om sex, til ære for laurdagspremieren. Slik som her er NRKs eigen reportasje .   

Collage collage

 Kuiper ligg ute i graset. Sakser
Foto: Irene Larsen

Er det sagt så mykje om det: Collage collage i tidsskrift = saks + saks – ? Vi snakkar om litteraturtidsskriftet Kuiper 1-2/2008, som er fylt med ordcollage, men på ei “full” (om lita) biletflate, og kanskje med innskrudde fotoelement – .

Hald fram å lesa Collage collage

sekstitallsfølelser i barcelona

mitt møte med brossa-museet, med clemente padin og med poesikabareten 2008

ottar ormstad (tekst og foto)

 joan brossa: «hyllest til boka»

i månedsskiftet jan/feb var jeg invitert av clemente padin til å komme på åpningen av hans utstilling av konkret poesi på brossa-stiftelsens nye museum i barcelona.   i spania har den konkrete og visuelle poesien stått langt sterkere enn vi er vant til i norden, spesielt i norge.   en viktig grunn til dette har vært innsatsen til joan brossa (1919-1998), som var catalonias store sønn på området.   tydeligvis med stor støtte har man dannet en stiftelse som står bak et lite, men flott museum i carrer de provença 318, et stykke ovenfor plaza de catalunya og la rambla, selve turistmagneten.  

Hald fram å lesa sekstitallsfølelser i barcelona

Ord i det offentlege?

ordlydar i lufta, med ei fangedrakt

Dette skal handle om tekst og skrivne ord. Dette skal handle mest om diktarord. I prinsippet ser eg klårt tre skilde sektorar for tekst og skrivne ord. Det er – stort sett – akademia, marknadsmedia og til slutt slikt som Wikipedia. Sagt på annan måte: For dei innvigde, marknadsføring for massen, og felleseige… Det offentlege er – for meg – splitta i desse sektorane for ord, sjølv om det også finst overgangar mellom sektorane.

Den akademiske sektoren er tradisjonelt lukka, kan vere for lukka. Her har dei avgrensa innvigde ein sjanse til å vere lærde og kanskje gå i djupna, men det er også nærliggjande for mange innvigde å mure seg inne i isolasjon og sneversyn eller satse på det altfor velprøvde og sikre. Tragisk døme på akademisk kollaps er Holbergs figur Erasmus Montanus.

Det beste dømet på marknadsmedia i litteraturen er alle diktar-jubilea, som kjem når det er gått 100 år eller 200 år etter fødselen til diktaren. Ved eit slikt marknadsaktig jubileumshøve kjem det ut biografiar, og det kjem ut nye bokseriar – dette eller hint som får fart på eit elles skrantande boksal.

Lokale Diktets Venner, som held til i Skien (og som eg er medlem av), har ofte fine arrangement rundt slike skiftande jubileum: Dei aktuelle arrangementa før denne jula illustrerer det offentlege sitt spelerom, tykkjer eg:

Novembermøte om Halldis Moren Vesaas, som ville blitt 100 år i år. Ingrediensar er ein flunkande biografi og populære dikt som Ord over grind om att, no i musikalsk innpakning.
.
Desembermøte om Johan Sebastian Welhaven, 200 år sidan fødselen hans; og flunkande biografi. Dertil dette greie temaet på møtet: Herman Wildenvey; det er akkurat 100 år sidan Wildenvey pangdebuterte med Nyinger.

Kven skriv så desse biografiane da? Journalistar og folk som sit inne med kjeldetilfang. Historikaren Anne-Lise Seip dreg vekslar på kunnskapane sine om noregssoga for epoken da Welhaven var verksam litterært, og Seip går påpasseleg gjennom og utnyttar breva som Welhaven skifta mellom seg og tre nære kvinner i livet hans. Dette var Camillia Collett, dette var Ida Kjerulf, og dette var ho som han seinare blei gift med… Journalisten og forfattaren Olav Vesaas dreg vekslar på kjeldetilfanget han sit inne med som eldste barn av Halldis Moren Vesaas.

Vel. Eg nemnde dei tre sektorane: Akademia, marknadsmedia og felleseige (t.d Wikipedia). Ja, det er rett at desse sektorane samarbeider på eit vis. Eg møter no i haust søkarar på nettet som søker etter kunnskap om Welhaven og landar på nettstaden min, på artikkel om Wergeland og Welhaven , etter at desse søkarane i lang tid først og fremst – kanskje einast – har vore ute etter kunnskap om Wergeland. Dette demonstrerer ulike søkeord på teljeappratet som eg har til nettet… Kommande år er det så gått to hundre år sidan Henrik Wergeland blei fødd, og da kjem han dundrande «tilbake», i kva form?

Ei rekkje diktarar til får sin biografi for tida: Rolf Jacobsen (hundre år sidan han blei fødd) – Per Sivle – Olav Duun – Arvid Hanssen – nemnd i fleng. Eg har ikkje hatt så mykje stoff om forfattaren Arvid Hanssen på nettstaden hittil, men i det siste har det skjedd ein dramatisk auke i nettsøk som ender på dette stoffet mitt, etter at sonen til Arvid Hanssen i år har skrivi biografi om faren . Det ligg ei stor interesse latent for Arvid Hanssen, vil eg tru, han er blant anna eit viktig symbol for landsdelen Nordnoreg. 

Konseptpoeten Kenneth Goldsmith hevdar at samfunnet flyt over av tekst, slik at vi har meir enn nok av det. Han har eit poeng. Og ord er ikkje alt ! Eg ser at det ynglar av ord i akademia, sjølv om det er like lett å få auge på holrom… Det er iallfall tilstrekkelege ord i marknadsmedia, ikkje minst i USA. Bevare meg vel. Men framleis er det langt ifrå nok tekst på nettet og wikipedia, på alt dette hittil udefinerbare, som eg etter at internett er blitt meir tilgjengeleg for dei mange, valde å kalle for felleseige

Kontroll: I dagleglivet opplever eg – personleg – slett ikkje eit overforbruk av ord, det måtte i så fall vere mett oppleving av lettkjøpte ønskemål i kommunale politiske papir. Vel. Vi improviserer eit kort dikt: Mange ord fell i god jord. Når det så gjeld nye dikt i dag: Poetar som vil lodde djupt, irekna meg sjølv, må iallfall passe seg godt for tynne snøre som kan ryke.

Kva er det å tenkje?

ein lyrikkambassadør, Leevi Lehto

Kva er å tenkje? Er dette 2 heilt motsette ting? Poet og forfattar Karin Sveen skriv fast i ei dagsavis, og sist laurdag noko som ho kalte ”Utelivsspalte”, som verken dreide seg om å gå på kafé eller ut på restaurant, men om å gå i gater, om å bruke beina og sansene fritt utandørs, i eit såkalt ”bylandskap” eller kva ein skal kalle det. I utelivsspalta var vakker konkret skildring av litt kropp og mykje haust i by, men det er likevel resonnementet til forfattaren som eg mest heftar meg ved. Her kjem eit Sveen-premiss samla i eit par bitar resonnement:

Hald fram å lesa Kva er det å tenkje?

sekstitallsfølelser i paris

dette, frå nettet, er clemente padin

mitt møte med epoesifestivalen 2007
ottar ormstad

oppdagelsen av at det arrangeres en festival for elektronisk poesi – og at den går av stabelen i paris om noen få dager, var en sterk opplevelse for meg i mai.   jeg kastet meg på, og var sammen med svenske maria engberg alene fra norden.   festivalen ble arrangert for første gang i new york i 2001, og har siden blitt arrangert hvert annet år, sist i london. 

Slik startar Ottar Ormstad artikkelen om epoesifestivalen i Paris. Eg hadde bedi han om ein uformell rapport til diktnettstaden, noko eg har fått og meire til – . Ottar Ormstad er kjend for å ha både utstillingar og bokutgjevingar, og kanskje mest kjend for telefonkatalogdiktet … Artikkelen hans held fram på denne måten:

prosjektet er av akademisk karakter, og mye fant sted på université paris 8.   til sammen over 30 deltakere fremførte sine arbeider på fire kveldsarrangementer utenfor universitetet, og neste dags konferanse startet med at de som hadde vært i ilden kvelden før fikk legge frem det de ønsket om sine arbeider.   deretter var det spørsmål og diskusjon.   senere ble det holdt innlegg om en rekke temaer innen språk/ filosofi/ estetikk/ historie/ programmering/ lagring/ oversettelse/ undervisning.    festivalens nettside er epoetry2007.net og en del av de svært ulike fremføringene kan lastes ned fra lucdall.free.fr/epoetry2007.
festivalen var ikke preget av lange diskusjoner om en definisjon av elektronisk poesi, og ville ikke vært noen god opplevelse for norsk poesipoliti. de franske arrangørene hadde satset på åpenhet og generøsitet, og latt de hundre blomster blomstre.   for en enkel fjellape ble festivalen overveldende.   selv har jeg hatt fokus på å utvikle mitt eget uttrykk, og vært lite opptatt av å surfe innen feltet.   nettopp den store bredden og forholdet mellom egen stemmebruk og mer eller mindre gedigne tekniske løsninger for lyd og bilder gjorde inntrykk.

for meg ble møtet med clemente padin fra uruguay et høydepunkt, både som performancer og personlig.   vi hadde flere samtaler, og har fortsatt god kontakt.   under militærdiktaturet satt han inne i tre år, og laget der sitt kjente konkrete dikt som består av to ord, PAZ og PAN, skrevet på to linjer med nitti graders forskjell, slik at Z og N faller sammen (fred og brød).   padin er fortsatt en etterspurt performancer, og var tidligere i år på et anti-globaliseringsarrangement i japan, der han malte nike-logoen med blodet fra et stort kjøttstykke utover et hvitt lerret.   padin er kjent for sine enkle virkemidler, og utgjorde et ytterpunkt på festivalen.   
den elektroniske poesien har vært dominert av menn.   jeg må si at bidragene fra en del av traverne ikke imponerte meg spesielt (eks glazier, rosenberg, biggs).   det gjorde derimot mange av de yngre, ikke minst jentene.   
spesielt vil jeg nevne franske patricya rydzok, som viste et vakkert web-arbeid mot krig, forurensing og genmutasjon.   hennes «instant memories» har mange rom og kombinasjonsmuligheter.   
stephanie strickland (us) jobber med video i en opphakket makroteknikk påført svevende setninger i en litt jålete font (men la gå), et praktfullt verk.   
maria mencia (sp/uk) leser en by (melbourne) med et samfunnskritisk blikk, og inviterte publikum til å delta med sine mac’er.   
i likhet med bjørn magnhildøen var ikke jody zellen (us) tilstede, men begge har arbeider liggende på festivalens nettside.   zellen, som jeg kjenner fra barcelona, har nettsiden ghostcity.com  
aya karpinska (polen/us) hadde valgt en mer tradisjonell teatralsk fremføringsform samtidig som teksten var visualisert i ulike formater.   hun hadde bla. en imponerende samtale med sin barndoms dukke «lala» som ganske levende rekvisitt, med gjentagelser og improvisasjon rundt tanker om barndommens skyldfølelser.
det franske paret philippe boisnard og hortense gaulthier hadde en god fremføring, og avsluttet med en avkledningsscene det ble debatt av.
blant de etablerte hadde chris funkhouser (us) og jim andrews (can) interessante bidrag, både fremføringer og seminarinnlegg.   funkhouser har nettopp utgitt prehistoric digital poetry, an archeology of forms, 1959­-1995 (university of alabama press 2007).   kvinneskikkelsen som gikk igjen i hans bidrag bar preg av aktuelle hendelser i bagdad.   andrews har i mange år drevet nettsiden vispo.com og hadde laget et program der poesien som rakett driver stjernekrig mot bokstavene.
eugenio tisselli (mex/sp) er både etablert kunstner og programmerer (rhizome.org), og har konstruert en blog for den ikke-eksisterende personen j.b.wock.   programmet virker slik at wock skriver et dikt hver dag og er dessuten i stand til å kommentere dem! tisselli mener at det finnes så mange uinteressante blogger som ingen leser, at det er like greit å overlate det hele til maskiner.   her snakker vi om en ny form for automatisk skrift, også denne vil sikkert noen elske å hate?  
østerrikske jürg piringer (som har vært på audiatur) viste etter min mening svært interessante nye arbeider, noen av dem (av totalt 9) kan sees på den nevnte nettsiden.   enkeltbokstaver fyker over skjermen kombinert med et tett lydbilde («poetry is more far from litterature than music»).   piringer fortalte også om sitt pågående programmeringsarbeid, som fikk selv veteranen jim rosenberg (us) til å ta bølgen.
talan mammott (us) viste et rolig og vakkert arbeid hvor samspillet mellom lesing, tekst og musikk var godt.
den ungarskfødte lydpoesiveteranen tibor papp (fr) leste med stor energi, og pedro reis fortalte om mange års arbeid med visuell poesi i portugal (se po-ex.net).   han var dessuten talsmann for å ikke kaste ut barnet med badevannet: viktig å fortsatt dyrke det analoge og ikke la det nye spise opp det gamle.   dette ble senere fokusert i debatten.   portugiserne har jobbet mye med å presentere originale sektitallsarbeider sammen med digitaliserte versjoner av de samme (jfr. det fine prosjektet konkretpoesi.se på afsnitp.dk).
giovanna di rosario holdt et innlegg om forskning på undervisning i visuell og digital poesi i italia.   hun fortalte om vellykkede undervisningsprosjekter, og konkluderte med at disse formene for poesi ikke bare krever egne opplegg for produksjon, men også for undervisning.
andre deltakere som kan nevnes var phillippe castellin (fr), alan sondheim (us), karen head (us), michel lefebvre (can), xavier malbreil (fr), annie abrahams (ned), lawrence upton (uk), alexandre gherban (fr), marc veyrat (fr), lucio agra/paulo hartmann fra brasil og eduardo kac, som opprinnelig også kommer fra brasil, men bor i us nå.   han har nettsiden ekac.org og kommer med en ny utgave av «media poetry: an inter-national anthology» i oktober 2007.
jim carpenter (us) hadde et innlegg der han slo et slag for åpenhet mht. dataprogrammer, og etterlyste mer informasjon til interesserte poeter.   han understreket at «all technology is temporary».   en av deltakerne fortalte at et arbeid hun laget for fem år siden ikke kan vises fordi programmet hun baserte seg på ikke eksisterer i dag.   lagring har blitt et eget fag, og jim andrews priste geof huth som proff lagermann.
for meg ble den lange rekken av fremføringer den viktigste delen av arrangementet, og jeg ble lett grepet av festivalstemningen.   det var en befrielse å nyte den store variasjonen i graden av semantikk, noe jeg også er svært opptatt av i egne arbeider.

jeg opplevde festivalen som en manifestasjon på det jeg har håpet på lenge: at viktige sider ved kulturen på sekstitallet er på vei tilbake, selvsagt på en ny måte i en ny sammenheng.   jeg tenker særlig på over-skridelsene mellom ulike kunstarter, åpenheten for det nye og entusiasmen for å ta i bruk og utvikle den nye teknologien.   (mye av dette har forøvrig vært temaer i intervjuene med helge rykkja og meg i forbindelse med våre bøker, jfr bendik wolds intervju med meg i morgenbladet 23/4-04, og ottar fyllingsnes’ intervju med helge rykkja i dag og tid primo okt.06).    det var en glede å møte så mange åpne mennesker som er opptatt av å prøve ut nye muligheter, og ikke av å bygge grensemurer og vifte med pekefingre.
selvsagt kan man stille spørsmål ved mye som ble vist.   i en sterk utviklingsprosess er det naturligvis lett å bli så fascinert av teknologi og form at poesien kan komme i annen rekke.   epoesien er like udefinerbar som poesien selv, den vokser og utvikler seg, sa loss glazier fra buffalo/ new york, mannen som i sin tid fikk inn epoesien som universitetsfag og grunnla festvalen. clemente padin var nok den som sterkest savnet mer kropp og følelser.   jeg er ikke veldig bekymret for dette, jeg tror ikke det er noen nødvendig sammenheng her.   når man ser arbeider som feks. patricya rodzyks, ser man at potensialet for bruken av teknikken er enorm, det gjelder bare å ta den i bruk på nye måter.   selvsagt er det tendenser til gutteromsprosjekter, so what? dette gir ikke noe grunnlag for en generell kritikk av elektronisk poesi.   at områdene i retning multi-media utforskes, er bare positivt.   det skal ikke mye fantasi til for å se at vi bare er ved begynnelsen av en ny tid for den visuelle poesien i mange former.   og hvem kan si i dag hvor det er fruktbart å trekke grenser? det er ingen grunn til hysteri på vegne av poesibegrepet.   jeg «tar heller en piringer»: han bytter ut musikk med poesi i det gamle johncage-sitatet: «you don’t have to call it music if the term schocks you».
når man driver med en så smal virksomhet som visuell og digital poesi i norge, er det selvsagt fantastisk å møte likesinnede fra store deler av verden.    spesielt var hele det amerikanske kontinentet og mange sør-europiske land godt representert.   jeg håper denne artikkelen kan bidra til at vi blir flere fra norden som møtes i spania i 2009!

barcelona august 2007


Ottar Ormstad har digital poesi på nokturno.org og afsnitp.dk.  
Han viser bokstavbaserte digitale trykk på galleri briskeby, Oslo, frå 23.aug. til 23.sept.