“Våren er en gammel mann” er Annabelle Despard si nyaste diktbok. Den førre boka, “Ved helt riktig nymåne”, skreiv eg om på nettstaden her. På denne “plassen” skal eg få sitere eit av dei første dikta i “Våren er en gammel snekker”. Annebelle Despard skriv på sin eigen likeframme gode måte:
Mitt liv filtrert gjennom kroppen ytrer seg som melk blod og andre væsker Sjelen er inntil videre knyttet til meg kan hende å spore i mønsteret bloddråpene hekler seg imellom i renningen der sener møter vev der muskel føyes inn og ben laftes til ben Huden har dårlig hukommelse Gutter eller menn er uklare i konturene som lå de under vann gamle kjærtegn kraftløse som stråler fra en hyttedusj Men stikk av lengsel sitter og hvordan solen brant den pinsen jeg ble værende i byen for å vente på en telefon