Morten Krohg om GRAS

Folkebiblioteket Deichman Grünerløkka, arrangerte 7. mars 2012 ein temakveld om organisering, som ei oppfølgjing i rekkja av tidlegare arrangement.. Morten Krohg snakka om GRAS-gruppa, som varte 1969-1974. Eg var hyra for å snakke om tidsskriftet Profil, om måten Profil organiserte seg i 1969-1970. Trond Haugen heldt eit innlegg om bladet Ditt & Datt og forklarte korleis bladet skifta til å bli Hundre blomster og levde slik for eit par år. 

Her byrjar Morten Krohg, som var med i GRAS, med entusiasme om kollektivet:

GRAS

1. HVA SLAGS KUNST SKAL VI LAGE ?
2. HVORDAN SKAL VÅRE ORGANISASJONER OG EN OFFENTLIG DISTRIBUSJON FUNGERE ?
3. HVA SLAGS SAMFUNN SKAL KUNSTEN TJENE ?

La meg først sette opp noen rammer for dette innlegget. En organisering er et interessefelleskap som slutter seg sammen i et målrettet samarbeid om felles idéer. Et aksjonsfelleskap er et tidsavgrenset samarbeid om enkelthandlinger. Det første har strategiske mål. Det andre har taktiske mål. 

Kunstnergruppen GRAS i Oslo 1969–74 var et slikt organisert kunstfaglig, fagpolitisk og venstrepolitisk felleskap av billed-kunstnere. Utviklingen av denne gruppen går fra faglige og politiske aksjoner i midten av 60-tallet til målrettet produksjon og agitasjon på 70-tallet. 

HISTORIE

60-tallet var en oppbruddstid som vokste seg til en storm. Vi husker vel ennå Rudi Dutschke i Tyskland og alliansene mellom unge arbeidere og studenter i Paris 68. Og Ateliér Populaire med basis i kunstakademiet i Paris, hvor unge kunstnere ofret kunsten til fordel for agitasjon på veggene. Og kanskje noen av oss også husker Nasjonalgardens inntog på Kent University 2 år etter. Fire studenter ble drept og ni såret i en Vietnamdemonstrasjon. Drømmen møter virkeligheten. På en metrostasjon i Paris malte en student teksten: Jeg ser mine begjær som virkelighet fordi jeg tror på virkeligheten i mine begjær.

Slik var det omfattende internasjonale bakteppet, som også den norske kunstscenen ble en flik av, og som på forskjellig vis spredde seg blant studenter, intellektuelle og arbeidere utover i 1968.

Siste halvdel av 60-tallet og første del av 70-tallet i Europa: Det blir likevel for enkelt å peke på en eller annen nærmest lineær overføring fra Paris og Berlin som bakgrunn for den norske kunstneropposisjonen som førte til GRAS. De norske kunstnerne var i første omgang en radikal og generelt venstrepolitisk faglig opposisjon. Kjartan Slettemarks Vietnambilde i 1965, som ble hogd ned når det ble utstilt som «byens bilde» foran Stortinget, åpnet for et videre politisk perspektiv, men stort sett må vi vente til slutten av tiåret før det politiske engasjementet også blir selve bildets motivering. På 60-tallet ble det for eksempel ikke laget plakater. En slik produksjon og distribusjon ble først aktuelt med den tydeligere politiseringen fra 1969-70 og gruppedannelsens fastere organisering. 

60-tallsopposisjonen var preget av en positiv idealisme med relativt uklare grenselinjer mellom marxistiske og anarkistiske idéer. Den var en antiborgerlig bevegelse som aksjonerte mot ulike maktforhold, og en fagpolitisk reaksjon mot kunstnernes tilstivnete og udemokratiske organisasjonsforhold. Den markerte seg mot borgerskapets posisjon, mot kunstnernes rolle som ”skjødehunder”, mot Statens kunstpolitikk, mot museenes passivitet og andre saker, men produksjon og aksjoner var i liten grad knyttet til de mer omfattende internasjonale perspektivene. Forspillet for GRAS-gruppa var utålmodighetens faglige revolt. Det startet før mai 68, men var en ektefødt datter av den internasjonale politiske uroen på 60-tallet.

Det er denne bakgrunnen som fører til at GRAS-gruppa får et videre virkefelt og et annet kunstnerisk uttrykk enn andre tilsvarende nordiske grupper, som danske ”Røde mor” og svenske ”Folkets ateljé”. Mens GRAS i hovedsak knyttet seg til samtidskunstens form og en kritisk realistisk framstilling, bestrebet våre nordiske kolleger seg på å følge opp en tydelig felles folkelig form. For Graskunstnerne, med sine røtter i amerikansk og til dels europeisk samtidskunst, var en slik parole et fastlåst og isolerende ståsted. 

Gras-arbeider som reflekterte samtidens politiske kampsaker, brukte samtidens kunstneriske form, og det er ikke urimelig å si at møtet med POP-artutstillingen på Louisiana 1964, og det den skisserte av nye muligheter, var en høyst påkrevet kunstgjødsel med langvarig virkning for utålmodige Oslo-kunstnerne.

Den norske fagpolitikken var totalt dominert av Bildende Kunstneres Styre fra 1887. Det var et styre uten forening. Kunstnere som fikk tildelt stemmerett, kunne stemme på styre og jury hvert tredje år. I 1968 hadde 287 stemmerett, 42 av dem var under 40 år, under 30 bare to. Antatt antall norske kunstnere samlet var nærmere 1000 (1970). Allerede i 1965 begynte et arbeid med planer for en ny organisasjonsstruktur, som ble et viktig arbeidsområde i 10 år framover. Da en ny fagorganisasjon ble laget i 1974, var 4 av 11 styre-medlemmer og varamedlemmer i interimsstyret fra GRAS, bl.a. formannen.

AKSJONER.

De viktigste aksjonene kom i 1968 og 69. Først boikottaksjonen mot Høstutstillingen som ledd i Statens Kunstpolitikk, med demonstrasjon foran Kunstnernes Hus ved utstillingens høytidelige åpning. I februar 69 var det tid for Willi Storns berømte bukseslipp til 500 kr i bot. Skandalen var del av en spontan aksjon rettet mot et kunstseminar på nyåpnete Høvikodden, og fant sted da kulturredaktøren i det konservative Morgenbladet skulle holde sitt innlegg. Boten ble samlet inn på Kunstnernes Hus etterpå. Antall bidragsytere var 108. Politimester Gjerde så det som undergraving av rettsbevisstheten. Samme måned brakte det løs med ny skandale. Denne gangen med kulturprogrammet Epoke. Med Høvikoddens åpning som en referanse ble angrepet rettet bl.a. mot museenes offentlige passivitet. Undertegnede, som var formann i direksjonen i Kunstnernes Hus, siterte futuristenes manifest fra 1909 ”Brenn Museene!” Det ble litt sterk kost for pressen, som trodde direksjonsformannen hadde for mange fyrstikker i lommen, og for et tilsynsråd for institusjonen, som på forhånd var irritert over radikale tendenser i utstillingsprogrammet. (Bl.a. første utstilling i Norge av Andy Warhol.) Hele direksjonen ble kastet.

En aksjon til støtte studentenes krav om medbestemmelsesrett ved professoransettelse hørte også med i begivenhetene. 9 ekstra søknader om professorstilling ble sendt inn. Studentene aksjonerte og innstilte Kleiva, mot instillingskomiteen.

I august ble det demonstrasjon ved åpningen av den internasjonale kritikerkongressen på Høvikodden, i hovedsak rettet mot kunstkritikkens manglende klassestandpunkt og samfunnsmessige profilering.

Året sluttet fint med en stor utstilling i Chrisiansands Kunstforening Den ble gjenstand for pressedebatt i flere måneder. Antall besøkende tilsvarte siste 5 år sammenlagt. Utstillingen kunne innkassere politianmeldelse av 3 arbeider, anmeldelsene kom fra Anders Lange, Fremskrittspartiets fadder. Anmeldelsene ble tilslutt henlagt. De fleste som deltok på utstillingen ble med i GRAS.

Som et punktum og en overgang til et nytt nivå trykket Per Kleiva 1.maiplakaten ”Revolusjonen er i gang, følg på!”, som ble båret i Rød Arbeiderfronts 1.maitog året etter.

GRAS!

Per Kleiva, Anders Kjær, Willi Storn og Øivind Brune etablerte samme året, et silketrykkverksted i anarkistkollektivet i Hjelmsgate. Det var her GRAS-gruppen ble dannet i overgangen 1969-70. Bakgrunnen var at de ulike aksjonene og det fagpolitiske arbeidet, trengte et samlede forum og et felleskap som beskyttet produksjon og distribusjon. Riktignok hadde man sterke allianser, først og fremst i Unge Kunstneres Samfund, men også motstandere, særlig blant mer konservative kunstnere. Den første ideen var å organisere rundt et tidsskrift, men idéen om en gruppe med eget verksted var mer hensiktsmessig. Mai året etter ble verkstedet etablert i Chr. Krohgsgt, ved Akerselven.

Vi hadde lært av 60-tallet at en enkeltaksjon hadde langt større effekt når den kunne knyttes sammen med andre enkeltaksjoner med felleskap i idégrunnlag og handlingsmønster. Organiseringen av GRAS-gruppa ga et helt nytt utgangspunkt. GRAS hadde ikke et styre, og de individuelle kunstnerne hadde sine særegne uttrykksformer. Organiseringens samlende faktorer var den kollektive verkstedsdriften, i hovedsak med silketrykk som felles varemerke, felleseide produksjonsmidler, felles politiske kampsaker og en felles politisk platform som var svært åpen: ”GRAS er et uavhengig sosialistisk fellesskap.” Det var gruppas store fordel at den var i en frittstående posisjon og kunne velge de allianser den fant formålstjenelig i forhold til sin åpne platform. Gruppa hadde egen intern politisk studiesirkel  med MLGs studiemateriale, og arrangerte lignende studiesirkler for kunstnere eksternt. GRAS hadde heller ikke noen medlemsavgift selv om økonomien i prinsippet var felles. Det fungerte mest slik at alle betalte inn noe når det var nødvendige kollektive utgifter, som oftest betalte den som hadde fått inn noen penger individuelt mer enn den som ikke hadde det. Statlige støtteordninger til produksjon kunne også til en viss grad anvendes. Gruppa besto til å begynne med av 14 kunstnere. En mappe med silketrykk av hver av dem ble laget i desember 71. Salget, kr 1500 pr mappe, skulle gi inntekt, men den ble heller liten.

VERKSTEDSPRODUKSJONEN

GRAS økte til 18 kunstnere etterhvert. Fellesverkstedet var gruppas sentral, men det var bare ca. halvparten som anvendte det for en vesentlig del av sin produksjon. Silketrykkene hadde i hovedsak et aktuelt politisk innhold. GRAS produserte også plakater, trykt som silketrykk og spredd i godt planlagte klistreaksjoner. Det var laget til kart hvor egnete steder var avtegnet, og aksjonene foregikk ofte med bil hvor plass ble ryddet til å gjøre plakatene klar slik at prosessen tok kort tid. Aksjonene ble ofte etterfulgt av et oppsummeringsmøte. Her ble det bl.a. vedtatt at bøter over kr 100 ikke ble godtatt . Da sju stykker ble innbrakt til slutt i en sentral større plakataksjon, kom dette til god nytte, selv om det nok var mer pragmatikk enn hensyn til gruppas vedtak som ledet politiet til å utarbeide nye forelegg satt ned fra kr 200 til kr 100. Graskunstnerne trykket plakater for Vietnam, Palestina, 1. mai, den voksende streikebevegelsen på 70-tallet og til andre fronter, plakater som silketrykk eller utarbeidet for offsetproduksjon. (Victor Lind er til og med representert i Nasjonalmuseet med plakat for de streikende jøtularbeiderne.) 

Det ble også laget bokforsider og illustrasjoner, for eksempel til Profil, og diktplakater som samarbeid mellom lyriker og billedkunstner. Den første var Stig Holmås/Anders Kjær med diktet til Charlotte, Charlotte som ble fengslet etter steinkasting mot den amerikanske ambassaden. I samarbeid med norsk forfattersentrum ble det gjort forsøk med mindre diktplakater i offset, men det ble med det første forsøket. Alle kunstnerne hadde i tillegg en aktiv produksjon av arbeider i andre teknikker på egne verksteder. 

Den største GRAS-utstillingen ble holdt i Trondheim Kunstforening. I mangel av offentlig støtte ble den kalt ”Kulturpakken 1970 til Trondhjem By”. Den besto utelukkende av installasjoner med forskjellig politisk innhold, fra Mardølautbygningen til My Lai. Kunstforeningens styre reagerte, og intendanten, Tygve Neergård, måtte gå.

FAGPOLITIKK

Den nye organiseringen skilte seg også fra 60-tallet ved at vekten på enkeltaksjoner ble erstattet med mer langsiktig arbeid for konkrete mål. Disse målene var i hovedsak oppbygning av en ny fagorganisasjon for kunstnerne med forhandlingsrett med Staten, økt statlig støtte i form av vederlag for offentlig bruk av kunst (første gang reist som sak i Unge Kunstneres Samfunn og Norske Grafikere fra GRAS 1971), og minimumslønn til kunstnere (først reist offentlig av GRAS på F.15, Jeløya samme år). Forhandlingsretten ble bl.a. reist av GRAS pået annet møte på F.15. Daværende kulturminister Bjartmar Gjerde, AP, svarte da nokså avslørende: Kunstnerne har forhandlingsrett, hver med sin arbeidsgiver. Den nye organisasjonsmodellen fikk sitt første styre i 1974, 1 år etter oppløsningen av GRAS ble den nye fagorganisasjonen dannet. Av 11 styre- og varamedlemmer i interrimsstyret var 4 fra tidligere GRAS.  

Kunstnerkravene ble samlet i et trepunktsprogram fra Kunstneraksjonen 1974, og inneholdt: Økt bruk av kunst, vederlag for bruk av kunst og en garantert minsteinntekt.. Aksjonens formann kom fra GRAS. Gruppen var en vesentlig pådriver for utviklingen, i allianser med andre kunstorganisasjoner, først og fremst et offensivt Unge Kunstneres Samfund. Medlemmer av GRAS var med i styrer og utvalg, etter hvert såpass mye at man fant det fornuftig å begrense seg. Allerede 19. november 71 ble det enighet i GRAS om å styrke planlagt bruk av felles krefter i fagpolitikken, men begrense deltagelsen i styrer og utvalg til det som syntes å være spesielt viktig. Dette var i tråd med idéen om at en utvikling ikke skulle styres ovenifra, men være medlemmenes politikk. 

GRAS OPPLØSES

Det politiske tøværet fra mai-revolten fikk sine etterspill også i norsk politisk virkelighet. SF brøt med SUF(ml) i 1969, og året etter opprettes MLG som det ledende partibyggende organisasjonen for ml-bevegelsen. GRAS ble aldri underlagt MLG, selv om flere av kunstnerne på individuell basis ble med som medlemmer eller sympatisører. 

De to mest markante begivenhetene var nasjonalt EEC og internasjonalt: Vietnamkrigen. Flere plakater kom i kulturpolitikken. Disse ble gjerne stensilert og distribuert. GRAS holdt innlegg om EEC og trykket prospektkort og plakater og også T-skjorter mot EEC.

Det ble GRAS sin styrke at den som gruppe aldri sluttet seg til andre politiske organisasjoner, men opprettholdt sin frittstående stilling med ”la hundre blomster blomstre” som kunstnerisk ståsted. Det sikret gruppen integritet i samarbeidet med andre. GRAS ble nedlagt i slutten av 1974. Verkstedet gikk over til å bli et fellesverksted for billedkunstnere og ble flyttet til nye og bedre lokaler. Alt kollektivt eid produksjonsutstyr ble overlatt til fellesverkstedet uten vederlag.

Samspillet med UKS kom også til uttrykk etter oppløsingen av GRAS. De tre styrelederne i UKS fra 1974-79 var alle tidligere GRAS-medlemmer. Kunstneraksjonens 3 krav: økt bruk av kunst, vederlag for bruk av kunst og subsidieordningen garantert minsteinntekt for kunstnere, alt ble i prinsippet forhandlet fram og gjennomført, selv om omfanget ikke tilsvarte kunstnernes krav. I dag ønsker departementet å nedlegge garantert minsteinntekt.

60-tallsaksjonismen var utvilsomt en forutsetning for en videre utvikling, den ga det nødvendige oppbruddet fra fastlåste mønstre. Sammen viser de to fasene et organisasjonsmessig idealmønster:
Som hovedlinje vil det si: fra felles idéer, faglig revolt og aksjon / til organisering – allianser – ny, målrettet aksjon.

I 2011 ble en samling av plakater og trykk fra GRAS innkjøpt av Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan. 

Morten Krohg, 2012.