Vi hentar oss alle mange tankar rundt terroråtaket i Oslo og massakren på Utøya. Og tankane går ofte tilbake til 2. verdskrig og hitlerismen. I Domkyrkja greip biskop Kvarme til Nordahl Griegs dikt før krigen, «Til Ungdommen». Ære vere Kvarme for det. Midt under krigen, på Island, skreiv Nordahl Grieg det kritiske diktet «Den menneskelige natur», som først blei kjendt etter krigen, etter forfattaren sitt ønske – . Som vi veit deltok han og fall i krigen mot Hitler-Tyskland. Og først og fremst deltok han i krigen som journalist/forfattar. Her vil eg ta ut Nordahl Grieg i full lengde og sitere dette lange diktet. Ja, ver budd på at diktet er grundig og godt.
«Krig», sa en offisers-bror, bestemt, men likevel godslig, og tente med omhu sigaren, «krig vil det være bestandig». Med velvære i sitt vesen, beskyttende i sin visdom, sluttet han tankerekken mandig og kort: For slik er den menneskelige natur.« Han var så fornøyet som om det burde vært hilst med fanfarer: hurra, hurra, den menneskelige natur. Nyss ble han fløyet fra Stockholm, men først idag var han oppsydd og ute i uniform, med knitrende ridebukser, fløtefarvede, lekre; til brystet hadde han kjøpt seg en meter med ordensbånd, hurra, hurra, en meter med ordensbånd. Er, tenkte jeg straks lærevillig, hans utsagn virkelig mulig? Er det iblant mitt bekjentskap noen som faktisk har krigen umettelig i sin natur? Jeg tenkte på våpenfeller som vi har etterlatt hjemme: hver den som savner og sulter bak mørke, hærtatte kyster er på den gråbleke fronten i den totale krig - gamle, ensomme kvinner som våkner hver morgen til nøden, alltid litt mere trette. Tappert nok tar de krigen - men var den i deres natur? Skamfull husket jeg: selvsagt med mennesket menes mannen. Da så jeg for meg en sjømann en morgen i faresonen, han kom fra rortørn på broen og seilte nedover leidren hvor skipshunden tok imot ham. Leende, gjøende rullet begge to bortover dekket. Nylig var han, forfrosset, blitt pikket opp fra en flåte da tankbåten hans ble senket; med atten sting i en skulder etter et bombefly. Nå lekte han seg med bikkjen. Det var som han faktisk kunne unnvære hele krigen. Så ruslet han inn, til køyen, med brylluppsbildet på skottet. Stram og med hvite hansker stirrer han på sin kone, alltid, i Sandefjord. Bildet var lenge savnet - Senket med siste båten; men nå vidunderlig oppstått, lånt av en tante i Brooklyn. Jeg husker en annen, en flyger, han hadde vært over målet; forbi var de dirrende ville sekundene; gjennom skyer fløy han tilbake mot trygghet. Han kravlet fra førersetet og lot nummer to ta kontrollen, stod sliten og tok seg en røyk. Hva tenkte han da på, helten? Han prøvde å rope noe. Det taptes i motordrønnet. Igjen ble det bleke smilet. Men leben formet: »Idag er gutten min åtte år« Dog krigen, mente min felle er vitterlig nedlagt i alle. Så han med sjelens øyne krigens robustere mening? Undrende måtte jeg spørre: hva var de syner han så? Skimtet han staben han var blant, mens gårdene flammet som fakler mot vårnattens ishvite stjerner - husket han dødstrette venners grimete harde forpinthet, hvor alt var brent ned, uten plikten? Så han i morgenens silregn knoker som lå langs et skogholt og skjøt til granaten fant dem. De veltet seg om på snøen og blødde tildøde, betalt med en krone og femti pr. dag. (Eller var han der ikke?) Jeg skjønte, han så noe større. Det var sin ungdoms drømmer om krig i udadelig orden med storarmeenes oppmarsj, (og ikke det blodige rotet langs kronglete bekkefar hjemme) han endelig, tre år etter, så foldet ut for sitt blikk. Hver dag var nærmere seiren, hver dag var nærmere freden, så smilende kunne han fastslå, hvor krigen var hans natur. II Nei! ropte, advarende røsten jeg heldigvis har i mitt indre. Skal du da aldri lære hva tanker kan føre til? Kast ikke sten på den troen som i sin bitre erfaring, urokket, står for de fleste: at krig vil det være bestandig. Tviler du - hva blir det neste? Hva tør et menneske tenke? Hjemme tror de på tanken. Vi må det ikke, fordi en er i sitt vesen en uro. Å tenke er alltid å splitte, og nå er enighet alt. Vi som har mistet landet er i vårt sinn mer fortvilet enn kanskje vi aner selv. Vi henger utfor et bråstup og fremtiden svartner under, vi søker med famlende hender etter en støtte som bærer, noe å samle oss om, og det er de gamle tanker. Vi fryser og ødet står om oss. Gi oss de prøvede tanker som ennå har legemsvarmen av slektene før som har tenkt dem. De har vært brukt, det er nok. Velsignet de stengrå tanker fra vikingetiden og lenger, velsignet alt som vi kjenner! Lik villfarne barn i natten som lengter til morens fang, slik søker vi inn til den verden som vi har bitterlig mistet, den lyse, vennlige verden, den gode og varme og trygge den gamle og kjære verden - som krigen ble avlet av. Barmhjertige gjemsel, skjul oss! ber den usalige flokken som engang drømte og håbet. De er blitt merket ut. Å, det er menn med en fortid! De trodde å verge freden ved folkenes felles motstand før volden rev lenkene sønder. Da ropte de gamle tanker: Men dette er aldri prøvet! En stormakt har rett til å puste! Honnør for dem som vil hevne! Forsiktig. Tirr ikke Tyskland. Lær av føreren heller - hvordan man (ved mord og fengsler) skaffer seg arbeidsfred ... Slik talte og seiret da disse sindige realister. Slik tapte de menn som håpet, (og det er urett å tape). Så slapp jungelen løs. Det er ikke nederlaget som de er skyldtunge over. Mange var under krigen vekere menn en de. Det er i sitt eget indre de finner sin rystende svakhet. De trodde på nye tanker, de trodde på menneskelig godhet, fred og brorskap på jorden. Hyss, minn dem ikke om det! De går til sitt arbeid her ute, står villige fram på torget og lover aldri å håpe, og således splitte mer, de gledes hvergang de blir tilgitt av dem med de sindige tanker, alltid betinget, på nåde. Her fremstår min offisers-bror. Myndig står han og smiler. Nå er hans time kommet: Har vi da ikke lært? Han har en klippefast tro på at krig vil det være bestandig, en sunn og prøvet forakt for - den menneskelige natur. Kanskje har han ikke levet så farlig som smilet hans lover. kanskje hans grad blir for høy til å ofre sitt eget blod, kanskje det isbleke blikket, dekker en angst eller tomhet, hva veier det mot det ene: Han eier en gammel tanke, han holder seg til noe evig, den evige håpløsheten: så er han en mann uten fortid. Slik som syklonens sentrum skjuler en dønningtung ro med flytende slim og grønske, kan det inne i krigen være en råtnende stillhet. Men stormen er ikke stilnet og krigen er ikke opphørt, med hatet og smerten og døden, og dypt i menneskets hjerte har lidelsen skapt sin vilje, sitt egenrådige liv. Hundrede skip i konvoien går gjennom nattehavet. Lengtet noen mot dagen? Hundevakten er over. Skipperen står på broen, slik som han alltid gjør Dager og netter kleber som uskiftet tøy til kroppen. Lengtet noen mot dagen? Frivakten tørner inn. Ombord på en ammunisjonsbåt kan alle rolig kle av seg. Lengtet noen mot dagen? Det er når dagen lysner at ubåt-flokkene dreper. Natten igjennom går de ventende bak konvoien. Det hender også at dagen bringer en Focke-Wulf. Lengtet noen mot dagen? Ja, det er godt den kommer - dagen nærmere det som de ennu kan leve for. Det ligger menn i en veigrøft med håndgranater i neven. På frostjorden braker mot dem tyske tanks over sletten. De kjemper bak fiendens linjer. Landsbyen deres ble avsvidd folket ble drept som gisler. Det dingler i månelyset fra trær som de levet under, mor og hustru og barn. De gjør ikke mer enn andre. Hærenes millioner har også barn, drept som gisler, gisler hos hungersnøden. Hjertene deres er avsvidd lik hele det livet de kjente; bare ett håp er igjen. I mørket langsmed en veigrøft ligger det menn og venter. Luftvernet skjøt over Holland. Jagere gikk til angrep. Bombeflyene drønner rolige frem mot målet. Snart kan de skimte Köln. Det er som jorden har kastet en ildvegg opp av granater, som intet kan gå igjennom. Så går maskinen inn - inn i den brennende muren, slengt omkring som et stormkast (da flyet til venstre ble rammet og plutselig var ikke mere) hugget av hvinende splinter (skytteren skrek og stupte og skriket føltes som stumhet), og alltid reises det nye ildvegger, sirkel på sirkel, som de må bryte seg gjennom inn mot det innerste målet. Tilslutt kan bomben slippes. Tusen fly er i luften, seks tusen mann er omkring dem i jernstormen, dreper og drepes og hugger seg veien tilbake utgjennom døden som sperrer. Så er det plutselig stille, de klarte det, de er ute; langt borte, under dem, ser de byen som brenner i natten. Maskin svinger tilbake, den skal påny over målet. Skytteren ligger livløs i blod og glasskår i mørket. Dette er annet oppløp, ennå har de en bombe og nå skal de treffe bedre, og det er ennå så mange brennende netter å dø i, at de kan likegodt bruke denne sålangt som de orker, og noe er ennå ugjort. Det er som om menn vidd til døden, i himlen, på havet og jorden, har gjennomlidt håpløsheten og ut av den tvunget håpet. De slåss for sitt eget hjemland, men samtidig for noe annet som må bli gjort, før de går. Det er en mann de skal drepe, en mann som de alle kjenner, en smilende mann som sier at krig vil det være bestandig, for krig hører sinnet til, det er en mann de skal drepe han finnes i millioner; for ham blir granatene fraktet, ham er det bombene søker, ham er det knivene venter i hatets mørknende netter, han som har sagt til barnet at det var mord i dets hjerte, han som har kuet håpet med pisken av gamle tanker, han er det som skal dø. Mennene ved hans side skal stupe og råtne på marken, kvinner og barn omkring ham skal smadres når bombene faller, fordi det tak han er under skal rase over hans hode; mellom sitt eget hjemlands knuste liv og ruiner - der skal de finne ham, blodig, og slite hans hjerte ut, han skal ikke lenger huske hvor det var morsomt å trampe i Praha, Paris og Warszawa i Oslo, Haag og Odessa, å seire og gjøre inntog, å pine og skyte gisler, å feste på andres hunger, han skal få stirre omkring seg og skimte sitt testamente; det var ikke fullt så morsomt, det var ikke så naturlig han engang mente det var. Det er en mann de skal drepe. Så blir det stille på jorden. Hvor er den røsten som piper at krig må det være bestandig, han som kjenner det i seg selv? Den som gråter av hunger skal mettes og tåren skal tørkes, men den som gråter av hevnlyst skal ikke lenger ynkes, og mennenes frie forbund skal verge og verne og vokte mennesket slik som det er, befridd for det gamles terror, vennesælt, glad for å hjelpe. Fred skal det alltid være i deres verden; for slik er den menneskelige natur. Men da må vi ikke rope: »Arme, villedte ungdom, mennesket kan ikke klare å bære så edel en byrde, og dette er nye tanker, dette er aldri prøvet«. Stille, hva er det de svarer: »Døden ble aldri prøvet. Det som vi gjør er dristig. Vi skal ikke komme tilbake; for hver av oss er det nytt." Hvorfor skal bare tanken få lov til å svikte i feighet. Fortvilelsen kan være bunnløs, så hvorfor kan ikke håpet? Vi som skal dø behøver ikke å sikre vår fremtid og rope: Vi trenges bestandig. Vi skal ikke sitte i freden og minnes alt hva vi gjorde, den som gjør det, lyver. Han har ikke gjennomlevet en smerte for dyp til ord. Den som kan minnes, har intet, og han har glemt og forrådt oss. Alt som vi ber om er stumhet. Reis ingen monumenter. la akrer som aldri har sett oss og gamle kvinner i solen og unger som leker, og bjørker som usåret løfter sitt lys-slør være vår evighet. Men dere som lever, må våke over den fred vi skimtet i naboskapet av døden, lidelsens siste glede. Bli fremfor alt ikke trette som mennesker blir etter kriger - når grumset og griskheten kommer i følge med motløsheten; det varme og råtnende dyndet lagret av hundrede slektledd hvor sinnet kan krype til hvile og han vi drepte kan oppstå. Vi som er tapt i natten, vi drømte, vi trodde, vi håpet; og ingen var trette som vi. Hvorfor, min offisers-bror, går du med slik tilfredshet, overbærende, kjølig som om du hadde en viden om noe som alltid vil seire og noe som alltid vil tape, tilbake til ditt kontor? Tingvellir, september 1942