sekstitallsfølelser i barcelona

mitt møte med brossa-museet, med clemente padin og med poesikabareten 2008

ottar ormstad (tekst og foto)

i månedsskiftet jan/feb var jeg invitert av clemente padin til å komme på åpningen av hans utstilling av konkret poesi på brossa-stiftelsens nye museum i barcelona.   i spania har den konkrete og visuelle poesien stått langt sterkere enn vi er vant til i norden, spesielt i norge.   en viktig grunn til dette har vært innsatsen til joan brossa (1919-1998), som var catalonias store sønn på området.   tydeligvis med stor støtte har man dannet en stiftelse som står bak et lite, men flott museum i carrer de provença 318, et stykke ovenfor plaza de catalunya og la rambla, selve turistmagneten.  

går man oppover passeig de gràcia, passerer man en skulptur av brossa som heter «hyllest til boka».   dette er ett av mange arbeider av brossa som befinner seg i det offentlige rommet i barcelona, og som det er laget guide-bøker om, også på engelsk.   disse finnes i bokhandelen i museet, der det er trykket opp mange bøker av og om brossa og om hans arbeider.   brossas enkle uttrykk og grafiske lek med bokstaver gjør «poesia tipogràfica» til den mest forståelige for ikke-spansktalende.   boka er en samling av ca to hundre arbeider fra hele hans produksjon.   brossa har fortrinnsvis lekt med store bokstaver, spesielt har han hatt en forkjærlighet for A.

brossa skal ha insistert på kun å kalle seg poet, selv om han arbeidet med mange uttrykksformer.   han skrev mer tradisjonell poesi og prosa, film-manus og teaterpoesi.   han laget tegninger, objekter og installasjoner i mange formater.   noen av de mindre er utstilt i museet.   eksempler er en rottefelle hvor rotta kom seg unna i tide, men det ligger igjen et hjerteress i fellen – og fremstillingen av forlagsvirksomhet: en stabel med gyldne mynter hvor det er stukket inn noen tynne, store bokstaver.   en sneglefigur på vei ytterst på en hestesko har tittelen «det siste kvarteret», og en kortstokk gjennomhullet av en hengelås heter: «uten sjanse».   på veggen henger et bilde av en bibel med en hundredollarseddel som bokmerke.

brossa vokste opp med den surrealistiske bevegelsen i barcelona, og samarbeidet med joan miró og antoni tàpies, som begge er representert med svært forskjellige, men interessante museer i barcelona.   brossa-stiftelsen har egen webside, som du finner her.

som sagt stilte clemente padin ut poesi i brossa-museet.   clemente padin er fra montevideo, uruguay, og er født i 1939.   padin er blant de mest kjente konkrete poetene fra sekstitallet i sør-amerika, og en vesentlig del av utstillingen var viet bilder fra 67-70, som du kan bese her.

i likhet med brossa er padin en eksponent for overskridende poesi i mange retninger.   han har drevet med grafikk, tidsskrift, video og multimedia, og vært ledende i uruguays forfattere og kunstneres protester mot militærjuntaen i landet.   i 77 ble han fengslet for dette, i fire år, men slapp ut etter snaut tre, da presset for å slippe ham ut ble for stort.   han har vært en pionér på mail art, dvs i å trykke opp frimerkelignende merker i et enormt antall farger, formater og størrelser.   mange av disse har symboler mot krig og undertrykkelse, så å finne et brev fra ham i postkassen er en fargerik opplevelse.   senere har han i ulik grad kombinert poesien med diverse former for performance, fra opplesninger til tause forestillinger.    hans siste instalasjon/ performance (la isla) tar utgangspunkt i øya der han satt i fangenskap.

clemente padin har deltatt i hundrevis av utstillinger, de fleste i sør-amerika og europa.   i 2007 åpnet han epoetry-festivalen i paris med en performance.   det samme gjorde han på den nevnte utstillingsåpningen i barcelona.   her var den sammensatt av mange små stunts, som å lage ord ved å klippe ut bokstaver i tekstil, spise opp store menu(meny)-bokstaver sammen med publikum, klistre bokstaver på papir med ymse mening, også politisk.   padin liker seg godt på gulvet, og beveger seg smidig, også liggende.   bokstav-bruken er gjerne lekende, og han fremstår som svært levende.

i tillegg til padins opptreden på åpningen bidro en del av vennene fra poesimiljøet i barcelona, men dette viste seg å være bare blåbær mot det som skulle komme et par dager senere.   tonen ble slått an i en løpeseddel basert på omslaget til beatles’ sgt pepper-album, men var svært fritt bearbeidet.   bilder av deltakerne, med ymse grad av tekstiler, var limt inn i en collage.   album-symbolet på trommen var erstattet av k o for kabaret obert (åpen på katalansk), og i forgrunnen malgosia buttervic i t-skjorte med «make love not art».

calle dels salvador viste seg å være en smal bakgate, uten skilt som antydet noen form for forsamlingslokale.   men! ved å banke på en anonym dør ble halve døren åpnet.   jeg ble møtt av et undersøkende blikk, men «kabaret obert» fungerte som stikkord, og jeg ble vist inn i en annen verden.   etter å ha passert flere rom med god stemning, hvor fenomenet skjenkeløyve neppe var noe tema, kom jeg inn i et lokale med en liten scene og kanskje 150 stoler.   det tok ikke lang tid før det var fullt, og røyken i seg selv ga minner om tidligere tider hjemme.

kabaret obert har pågått i rundt seks år, med joan casellas som drivkraft.   poeter og kunstnere har møttes månedlig for å presentere gamle og nye prosjekter.   derfor kjente deltakerne hverandre godt, og noen tekster ble fremført i kor med publikum.   etter seks år hadde de kommet til at de ville slutte med opplegget i sin nåværende form.   derfor hadde de trommet sammen folk fra fjern og nær for å lage den optimale avslutningsforestillingen.   råflaks for meg!

på forhånd kjente jeg jo bare padin, så det ble et spennende møte med en herlig blanding av surrealisme og hippikultur – med ymse rekvisitter og kostymer, opplesning med innlevelse, utrop og gitarspill, jubel og sirkus, kontinuerlig trøkk og stor stemning.   presis som på festivalen for elektronisk poesi i paris var ingen opptatt av å skape grenser mellom ulike uttrykksformer.   tvert imot var fokus rettet på å åpne poesien mot flest mulige strømninger.   og fordi poesikabareten var resultat av et sosialt prosjekt med folk som var trygge på og støttet hverandre, ble det en entusiastisk, intens stemning som gjorde sterkt inntrykk på en gjestende nordbo. 

opplevelsen ga meg assosiasjoner til stemningen på clubsju i oslo på slutten av sekstitallet, der jeg selv hadde gleden av å lese egne dikt.   uten å henfalle til mimring over fortiden – var det godt å kjenne litt på sekstitallsfølelsen fremkalt av åpenhet, overskridelse, fellesskap og entusiasme.