J.M.Sejersted og E.Vassenden har gjeve ut ein ny type lyrikkantologi. Her er plassert 101 sentrale – og kanoniske – norske dikt med ca 1 + 1/2 side med litterær kommentar til kvart dikt. Denne boka har dei da kalt Lyrikkhåndboken (101 dikt og tolkninger). Det nest siste diktet i den kronologiske rekkja av dikt er Gro Dahles enkle frå Hundre tusen timer(1996):
Jeg skjærer datteren min ut av selje. Spikker en fløyte av fingrene hennes. Når jeg blåser i henne, hører jeg hvor vakkert hun gråter. Jeg kler barnet mitt på meg. En brynje. En rustning. Et datterskjold. Holder henne foran meg på fanget. Fanget mitt er en trone. Folket jubler.
Og slik startar så omtalen frå Sejersted/ Vassenden av Gro Dahles dikt (sitat):
Dette er et dikt om forelder-barn-relasjonen, der oppdrager-ansvaret knyttes til både skapelse og vold. Diktet problematiserer både voksenautoriteten og det som tidvis kan fremstå som en tvangsmessig normalisering av morsrollen.
Dette kan trygt kallast ei oppslagsbok… Her er ein del av forordet . Bergens Tidende er kritisk til tittelen, men tykkjer boka er nyttig .
Det første diktet i boka er middelalderdiktet Draumkvedet… Jørgen Magnus Sejersted og Eirik Vassenden har delt oppgåvene mellom seg slik at Sejersted tar føre seg dei eldre dikta og Vassenden dei yngre. Vel. Balansepunktet i boka ligg om lag ved Inger Hagerup/ Olav H. Hauge. Eit av dei 101 viktige eller gode dikta i boka er Arild Nyquists NÅ ER DET JUL IGJEN, frå 1972, som er slik:
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Og spurven sitter! I ne-e-e-ket! Og jæææ-æææii stapper! Min lange pipe! Og synger: Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og han er nisse! God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! Sett fra deg stokken! Ta av deg maska! Her har du flaska! Ta av deg maska! Her har du flaska! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skiskraperen! Og jeg pakker opp skiskraperen! Takk onkel Petter! Takk tante Laura! Den der var grei den! Den der var grei den! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Og ribba smaker! Og her er kaker! Og ribba smaker! Og her er kaker! En liten dram til? Litt mere sursild? Litt mere sursild Litt mere sursild... Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Kva gjer Vassenden med dette? Han les diktet som ein kritikk av den materialistiske julefeiringa, og han seier at diktet av Nyquist slektar på pietistisk julekritikk à la Brorsons ”Bort, Verdens Jule-glæde”. Samtidig nemner Vassenden den tradisjonelle svenske julesangen ”Nu ãr det jul igjen”, og han fortel at Per Asplins ”Hei, hå, nå er det jul igjen” kling med..
Dette med pietistisk materialismekritikk her kan ikkje vere riktig. Nyquist sitt dikt solidariserer seg med julefeiringa. Heldigvis gjer diktet det. Nyquist legg vekt på det konkrete: at grauten koker blir repetert, at ein mann får nyttige gåver under treet, f.eks skrujern og skiskrape, er vanleg, og det blir godtatt av diktet, at juledrammen har ein plass, også for den gamle, blir godtatt av diktet, at ein kan ete ulik julemat blir nyansert og repetert, at vi syng merkelege julesongar blir godtatt, at storfamilien blir samla om dette, blir definert, diktet skildrar ei relativt tradisjonell norsk julefeiring med det viktigaste seremoniellet… Utropsteikna i diktet uttrykkjer og markerer («ekstatisk») dette, Vassenden.
Da eg las diktet ved utgjevinga i 1972, da såg eg det demonstrativt konkrete. Og eg forsto at for første gong i eit stort norsk dikt hadde skrujarnet fått ein plass, verkeleg! Ikkje tilfeldig at ordet dukka opp i eit dikt skrivi av ein som nettopp visste å bruke skrujarn. Eg las diktet omtrent motsett av det Vassenden vil gjere no. Dette er neigu ikkje kritikk av materialisme, tenkte eg den gongen, men tvert imot stor feiring av materialisme. Og takk for det. Nettopp denne openberre tendensen i diktet var det jo som førte til at Bjørg Jønsson i VG reagerte så sterkt og så negativt den gongen i november 1972, noko som fekk VG til å blåse opp kritikken over ei rekkje framsider og ”køyre” diktet like til Stortinget. Pietisme, nei den var god!
Diktet kan heller ikkje i dag omdefinerast for dagens lesarar til å bli eit julekritisk eller ikkje heilt vellykka materialismekritisk dikt, slik det blir tolka her i læreboka. Og framleis kan gudskjelov ”dei tjukke og smale” ete graut og ribbe på julekvelden – og ta seg ein dram om dei toler det. Det er heller du som er pietist, er det ikkje, Vassenden. For min del har eg fått alkoholallergi, men seier skål til lærebok-forfattaren! Sett deg ned.
Ps 20/5-08: Her er 5 minutt med Arild Nyquists Postmann på You Tube:
2 tankar om “Vassenden om Arild Nyquist”