Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Min fars mappe

Publisert 2015-03-27 11:54:12, sist endret 2015-04-10 19:49:47

Min fars mappe

Augneblinksbilete frå frigjerings-dag i 1945 her i landet.
Eg interesserte meg for faget historie alt frå ungdommen av, og i dag er ikkje minst tema frå den siste verdskrigen oppe på brei basis i media, slik at folk er nøydde til å følgje med. Og det er bra. Den filmen hittil av alle filmar som har gjort størst inntrykk på meg, trur eg må vere den norske filmen Brent jord (som eg såg første gong) i 1969. Han skildrar rått det som den norske befolkninga i Finnmark måtte gjennom under siste del av krigen og, ikkje minst, fekk gjennomgå under nazistane sin «brente jords taktikk», da tysk hær måtte trekkje seg heilt ut under det sovjetrussiske militære presset i sluttfasen. Likevel var som verkeleg knekte meg i filmen, så eg blei sitjande i lang tid på setet og sippe, var sluttscenene i filmen, der mange i sivilbefolkninga langsamt kom ut av holene sine i fjellet og vandrande nedover dei nokså skrå og grøne og dvelande lange liene og ned til bygdeplanet, der dei høyrde til, og dertil helste på sovjetiske soldatar som fekk sjå kva dei hadde redda. Men alt var ikkje fryd og gaman i Noreg etter krigsslutt, slik artikkelen (under) av Øyvind Andresen om krigen syner. Det har ikkje alt å seie her, men Øyvind Andresen og eg blei kjende, og venner, alt i 1970-åra, medan Andresen jobba i industrien i Porsgrunn og alt da, slik eg kjende Andresen, hadde ei ekstra solid interesse for kunnskapar. Vel. Artikkelen fekk eg lov til å låne frå Øyvind Andresens nettstad.




Min fars mappe
Av Øyvind Andresen


Jeg har tidligere skrevet om den ulovlige politiske overvåkingen jeg ble utsatt for i 18 år. Min far fikk også sin mappe, men hans erfaringer med overvåking er langt mer oppsiktsvekkende enn mine.

Min far, bokbinder Per Andresen – født 1922, ble under krigen med i en motstandsgruppe i Oslo som distribuerte illegale aviser og som også planla sabotasjeaksjoner mot okkupantmakten. En angiver førte til at gruppa ble rulla opp. Angiverens navn var Bjarne Nilsen.

I Eirik Weums bok «Nådeløse nordmenn (Gestapo 1940 – 1945)» (2014) finner jeg følgende opplysninger om ham: «Bjarne Nilsen fra Oslo rekrutteres inn som hemmelig agent til det tyske sikkerhetspolitiet i juli 1943 og jobber ved avdelingene både i Oslo, Bergen, Tromsø og Narvik. Han har bakgrunn fra en motstandsgruppe. I noen av de første oppdragene 21-åringen blir involvert i, er å bidra til at hans kamerater blir arrestert. Utover i 1943 leverer han inn opptegninger om personer som er involvert i distribusjon av illegale aviser og kommunistisk motstandsvirksomhet. Flere av dem som blir arrestert må gjennom harde avhør. Noen sendes til tyske konsentrasjonsleirer, mens andre av dem Bjarne Nilsen får arrestert, blir henrettet.»

Han ble, følge boka til Weum, «domfelt ved Eidsivating lagmannsrett 11. desember 1947 for blant annet ulovlig frihetsberøvelse til tvangsarbeid på livstid. Sonet ved Oslo kretsfengsel fra 28. januar 1948, uklart når han ble løslatt».

Min far ble arrestert og satt ett år på Grini fra 1944 til 1945. Han meldte seg inn i NKP etter krigen og var medlem fram til partisplittelsen i 1949, deretter sympatiserte han med partiet til han fulgte Reidar T. Larsen-fløyen inn i SV på midten på 1970-tallet. Han hadde flere verv som fagforeningsmann i Grafisk Forbund og var politisk aktiv langt inn i pensjonsalderen. Han lever ennå.

Min far nølte lenge med å søke innsyn i mappa si. Grunnen til det var at han visste at alle kildene til overvåkingspolitiet var sladdet. Men til slutt søkte han. Både han og jeg veit veldig godt hvem som er hovedkilden til politiet i overvåkinga av min far etter krigen. Hans navn er Bjarne Nilsen, angiver i krig og fred.

Formuleringer i mappeteksten ligner på de ordene slik en stornazist kunne tenke å uttale seg om en motstander han kjente godt: Selv om Per Andresen var en hedersmann og en avholdsmann, var han «en fanatisk kommunist» . Han deltok i en gruppe som planla «drap på biskop Berggrav samt lederen for norsk China-misjon.» (!).

Som gutt husker jeg Bjarne Nilsen. Kanskje slapp han ut allerede i 1951. Jeg kalte ham paraplymannen. Vi bodde på Kalbakken, han på Veitvet. Det hendte vi traff på ham på søndagstur. Han gikk der, med paraplyen, og kikket ned i bakken. Kanskje han skammet seg. Men han var til god hjelp når Lovens Håndhevere skulle skaffe seg oversikt etter krigen over alle de mistenkelige kommunistene som hadde risikert liv og helse for Norges frihet.





Her er Øvind Andresen om si eiga mappe.

Slik er artikkelen min (frå 2004) om mappa mi og om overvaking av kunstnarar og intellektuelt arbeid.

Og her er Øyvind Andresen om verdens største etterretningsskandale .