Større fridom ved gjendikting?

Thomas Lundbo er i  litteraturbilaget til Klassekampen 17. mars -12. Lundbo skriv om gjendikting av poesi, i eit stort essay om Jacques Roubauds diktbok Noe svart faktisk gjendikta til norsk i år av Lundbo sjølv. Originalen Quelque chose noir er ei sorgbok frå 1986 – .

Enkelte parti i Lundbos essay handlar om gjendikting meir generelt, og avsnitta under var så opplysande at eg skulle referere dei:

Ordrett

På norsk har vi et eget ord for poesioversettelse, gjendiktning, et ord som antyder at oversetteren kan ta seg større friheter for å bevare originalens formspråk enn i prosaoversettelse. I moderne poesi skrevet på ubunden form, uten rim og fast versemål, må gjendikteren ofte snarere holde seg enda tettere til verkets ordstilling og setningsbygning, siden enkeltordenes innbyrdes plassering og meningsutveklsling får så stor vekt, og omskrivninger vil ødelegge oppsettet. 

I et av diktene i “Noe svart” støtte jeg på ordparet facile og difficile, som normalt ville oversettes med “lett” og “vanskelig”. Det passet overhodet ikke her, siden Facile sto til den elskedes døde kropp (“uten masse”), og difficile sto til natten. Løsningen ble å gå etymologisk til verks. Begge ordene har rot i det latinske verbet facere, “å gjøre”, en grunnbetydning jeg kunne få med i ordene medgjørlig og umedgjørlig, som ivaretok både den grafiske forbindelsen og den semantiske motsetningen mellom ordene.

Her fann eg eit ferskt notat om lesing av Jacques Roubauds bok 

Vår med Omar K?

Vi går tilbake til 1100-talet. Og si tids leiande i naturvitskap for Persia var Omar Khayyam. Han skreiv også, om det var mindre kjend, tradisjonelle strofer av ruba’iyat. Desse blir tolka, ifølgje forskarar, å ha åndeleg karakter. Dei tradisjonelle og konsentrerte strofene har vandra vidt og blitt populære i Vesten.

I 1997 gav Johannes Gjerdåker ut Ruba’iyat på norsk, ei samling av 90 gjendikta og for det meste uavhengige strofer, og alle i same versmål. Denne norske samlinga har komme i ny utgåve 2012. Det vil seie med utval, gjendikting og føreord ved Johannes Gjerdåker.

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blome-eng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
"No er det tida til å drikka vin!"

Enkelte av strofene ligg nære epigrammet. Eg tykkjer Gjerdåker sjølv har lagt seg på historiske stilnivå som kan minne om Åsmund Olafsson Vinje (Tenkj på “Nasjonalitet” eller på No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg) når gjen-diktaren skriv slik som dette (og kva anna kunne han gjere):

Då hjarta mitt av kjærleik måtte slå,
eg kunne nesten alle ting forstå,
men straks eg såg med augo av forstand,
var aldri meire noko kjent å sjå.

Wislawa Szymborska

Poeten Wislawa Szymborska er gått bort, 88 år gammal. 

Harriet Staff skriv om den polske poeten, som fekk nobelprisen, i ein artikkel på nettet: Remembering Szymborska.

Jan Erik Vold gjendikta Szymborskas dikt “Brueghels to aper” for Volds feira bok Storytellers:

Slik var min store eksamensdrøm:
I et vindu sitter to aper i lenke.
Utenfor svever himmelen
og havet bader.


Jeg oppe i menneskenes historie.
Jeg stotrer og stammer.


Den ene apen skotter på meg og lytter skjelmsk,
den andre virker som den sover -
men når det blir lenge stille etter et spørsmål
setter den meg på glid
ved å rasle forsiktig med lenken.

Brueghel var ein flamsk målar, mange hundreår før poeten. Men eg trur at dette i tittelen er heilt underordna, iallfall når ein les diktet separat. Det som diktet konsentrerer seg om, er noko så enkelt som fellestrekk ved aper (eller dyr i bur) og menneske. 

Norske wikipedia har dette å fortelje om Szymborska.

Alltid nyheter av Monica Isakstuen

Flamme Forlag følgjer opp ein estetikk frå norsk 1960-tal med fleire nye utgjevingar på det poetiske planet.

Og slik startar boka Alltid nyheter av Monica Isakstuen i kvit skrift på mørk botn:

18.8.2004 kl. 08:32
stemmen til Einar Lunde inne på naborommet


"... Så en kjapp oppdatering fra trafikken: det har gått et steinras
på E134 gjennom Røldal i Hordaland nå i dag morges. To bilister
på stedet skal ha sett tre enorme steinblokker løsne fra fjellsiden.
Det var en del trafikk i området, og politiet mener det bare er
flaks at ingen kom til skade..."

Dette utsnittet blir følgd opp på neste side (med vanleg tekstfarge) av følgjande korte diktliknande tekst:

(men det hindrer
ikke deg
fra å dø
uten engang
å ha vært 
i nærheten)

Deretter kjem det i boka eit langt dikt i fire avsnitt med ulike titlar. Og etterpå der igjen kjem ei ny melding i media, ei melding fleire år etter, også denne (og dei følgjande mediameldingane i boka) er i kvit skrift på heilt svart botn – for å utheve dei frå resten av boka.

I alt ni meldingar byggjer boka på, inkludert internasjonale nyhende (med vekt på det ulykksalige) som gjer inntrykk. Vel. På side 33 kjem f.eks denne meldinga (som hadde vore på FM 88,7), attgjeven slik i bokform:

23.11.2009 kl 07:30
kø på utsiden av Nordbytunnelen
slaps og dårlig sikt
FM 88,7


"...God morgen, klokken er nullsju tretti, her er morgen-
nyhetene: Ferske tall fra statistisk sentralbyrå viser at trafikk-
sikkerhetsarbeidet som har vært drevet i Norge de siste 40
årene, har hatt stor effekt. I 1970 ble 560 mennesker drept i 
trafikkulykker i Norge. I dag er tallet langt under halvparten, men
unge menn er fremdeles den gruppen som er mest utsatt..."

Dette utsnittet blir følgd opp på neste side av parentesen:

(unge menn
er fremdeles den gruppen som er mest utsatt
for det meste)

Og deretter kjem det 3-siders lange innstendige kanskje trivielle men openhjertige diktet “jeg har pizza til deg, den er fortsatt varm”. Det boka byggjer på, er altså utvilsame dokument og hendingar frå røynda bygd saman med diktstemma sitt gode ønske om å senke seg ned til almennt menneskelege og forståelege moderne røynsler. Boka er vel verdt å prøve seg på. 

Forfattaren har før skrive ein roman: Avstand. Det var i 2008.

Dikt om terror og verdiar

No når månaden går ut, byrjar lokalt dikta dikt om terroren å komme på trykk. Her er fire strofer (dei to første og dei to siste) frå Laila Sørensens ni strofer lange “Fredag 22. juli 2011”:

Bomben gikk av i regjeringskvartalet.
På Utøya skuddene smalt. 
Ødeleggelser så fatale. 
Men aller verst, alle som falt.


Hvordan kan slike ting skje i vårt land?
Med lidelser, død og blod.
Vi så de unge på Utøyas strand. 
Og terroristen på knausen stod.


(....)


Gatene fulle av kjærlighet,
var kronprinsens klare tale. 
Og statsministerens verdighet.
Det var raushet i alt det fatale.


Den ondskap som rammet vårt lille land,
må aldri få knekke oss ned.
Men med kjærlighetsvåpen fra fjell til strand
skal vi kjempe for frihet og fred.

Per Apelseth i Kragerø har scenerøynsle og bokutgjevingar og mange dikt om aktuelle hendingar bak seg. Han kommenterer same sak slik:

morder druknet i blomsterhav



uansett påberopt motiv
uansett patetiske foto
av egen person
med ordener og våpen
forvoldes skade og død
forårsakes bunnløs sorg
uten risiko for eget liv
av den bunnløst feige tåpen
hans ettermæle må være
passende blant kujoner
at han oppnådde uten ære
det motsatte sine intensjoner
og druknet i et blomsterhav
for de altfor unge døde
evig minnes hver enkelt grav
med roser som er røde

Det suverent mest brukte diktet i desse dagane, ved sida av Nordahl Griegs dikt, det er Ole Paus si vise. Teksten eksisterer på nettet i ulik typografi. I tillegg er visa sunge inn på YouTube. Ole Paus let diktet sitt ta utgangspunkt i uttrykket “Mitt lille land”:

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut 
blant vidder og fjord 
Mitt lille land, der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord. Der stillhet og drømmer gror.
Som et ekko, i karrig jord.


Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

Ps 6.september:

Terroråtaket 22. juli førte med seg, noko vi alle veit, ei rekkje svært samlande arrangement og demonstrasjonar mot. Cathrine Grøndahl skreiv eit kort dikt til avisa Klassekampen, eit dikt på berre seks ord, som eg tolkar som både inspirert av og mynta på dette norske oppkommet av engasjement:

Farvel sommer! Ingen roser var forgjeves.

Nordahl Grieg trengst

I går song tohundre tusen menneske ved Oslo Rådhus ein antinazistisk og antikrigersk song, nemleg det tonsette diktet “Til ungdommen” av Nordahl Grieg. Diktet skriv seg frå 1936. Og det lyder slik:

Kringsatt av fiender,


gå inn i din tid!


Under en blodig storm -


vi deg til strid!


 


Kanskje du spør i angst,


udekket, åpen:


hva skal jeg kjempe med


hva er mitt våpen?


 


Her er ditt vern mot vold,


her er ditt sverd:


troen på livet vårt,


menneskets verd.


 


For all vår fremtids skyld,


søk det og dyrk det,


dø om du må - men:


øk det og styrk det!


 


Stilt går granatenes


glidende bånd


Stans deres drift mot død


stans dem med ånd!


 


Krig er forakt for liv.


Fred er å skape.


Kast dine krefter inn:


døden skal tape!


 


Elsk og berik med drøm


alt stort som var!


Gå mot det ukjente


fravrist det svar.


 


Ubygde kraftverker,


ukjente stjerner. 


Skap dem, med skånet livs


dristige hjerner!


 


Edelt er mennesket,


jorden er rik!


Finnes her nød og sult


skyldes det svik.


 


Knus det! I livets navn


skal urett falle.


Solskinn og brød og ånd


eies av alle.


 


Da synker våpnene


maktesløs ned!


Skaper vi menneskeverd


skaper vi fred.


 


Den som med høyre arm


bærer en byrde,


dyr og umistelig,


kan ikke myrde.


 


Dette er løftet vårt


fra bror til bror:


vi vil bli gode mot 


menskenes jord.


 


Vi vil ta vare på


skjønnheten, varmen


som om vi bar et barn


varsomt på armen!

Frå før, for nokre dagar sidan, har eg lagt ut Nordahl Griegs lange dikt frå tida under krigen, Den menneskelige natur . Enda fleire av Nordahl Griegs dikt frå 1930-åra og krigen som følgde, er blitt brukt etter terroråtaket, mellom andre ser eg brukt i går: “De beste” (frå september 1942).


Ps 28/7-2011:

Eg kan også leggje til at pocket-utgåva av Nordahl Griegs Samlede dikt kom ut i fleire opplag både i 1960-åra og i 1970-åra. I ein minnetale som blei halden for Nordahl Grieg etter at han døydde under krigen, blei det sagt: “Det er ikke mulig å tenke sig en fremtid hvor nordmennene er så forandret at de ikke blir grepet av Nordahl Griegs frihetsdikt.” Dette har synt seg å vere riktig dei siste dagane. Deretter heldt minnetalaren i 1944 fram: “De (dvs fridomsdikta) er og blir ein viktig del av den norske åndelige nasjonalformuen.”

Solidaritet i litteratur

Lina Undrum Mariussen debuterer med dikt på Oktober. Boka har fått tittelen “Finne deg der inne og hente deg ut”. Og det dreier seg om forteljing rundt to søstre med ein viss avstand i alder, men plasserte saman i geografien. Temaet blir uvanleg og utfordrande solidaritet og kjærleik. Opningsdiktet presenterer kort (men allsidig litterært) oppvekst for søstrene:

Oppvokst ved elva
søstre med strøm i blodet
årer i hendene
båtens bredde i hoftene


to sundjenter som knyter opp knuter
klyver i båten
og skyver ifra


vi frakter hverandre over
med seige tak
krever ikke mynt under tunga
vi handler bare med levende

Sistestrofa av dette diktet har referanse til Osamannen, ferjemannen, hos Olav H Hauge. Men så – etter presentasjonen over – skjer det noko fatalt. Og denne delen av boka, som består av enkeltdikt, syner det avgjerande; slik som side 17:

hendene mine forstår noe
som jeg ennå ikke har forstått
de holder glasset mot munnen din
de gjør det ikke vanskelig
å mate et voksent menneske
de får det til å se enkelt ut
å holde andres gråt i hendene
de følger en oppskrift
jeg ikke kan huske å ha lært
hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette
som hendene har visst om bestandig


jeg legger hodet ditt fra meg og går ut
i hagen, der åpner jeg ansiktet alene

Også her er Olav H.Hauge inne som allusjon (tilvising): I det å alltid ha visst om noko. Sjangeren hos Mariussen er ein heilt annan sjanger enn kreft- og dødslitteraturen i dag. Sjangeren er ein heilt annan sjanger enn den unge morslitteraturen eller son-farlitteraturen. Dette hos Undrum Mariussen er ein grenselitteratur, ein sterk grenselitteratur for oss. Sjå til dømes første avsnitt av bokas del 2: 

Jeg er bygd med muskler og vilje
og fett, det er ingenting
spinkelt ved meg
jeg betrakter mine egne rumpeballer
i speilet, mine kraftige lår
så bombastisk kvinnelige
mot dine blå kalveaktige føtter
som jeg løfter opp og varmer i fanget, jeg bærer rundt på
de tyngste forestillinger, jeg bærer mat i små biter og håp i halsen
så er jeg ute i skogen, der
blir det helt stille i meg
så står jeg på en stubbe og roper: hva skal jeg gjøre
med alle skoa dine        og den grønne kåpa i skapet
hva skal jeg si til alle dem
som venter i oss

I dette diktet er det skildringa av det kvinnelege i kropp som får ein ny dimensjon, som det er forvitneleg å merke.

Det finst ein ny unggenerasjon av forfattarar representerte ved til dømes Lina Undrum Mariussen og Ingrid Z Aanestad (gjeve ut 2 romanar), dette er forfattarar som utfordrar ved eit relativt enkelt og forteljande språk og nye eller vesentlege og kompliserte tema rundt solidaritet og kjærleik. 

Ps 26/3-2012:

I går, under årsmøtet til Den norske Forfatterforening, fekk Lina Undrum Mariussen tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2011. Og forlaget hennar opplyste om at boka snart vil liggje føre i pocket-utgåve.

Den samiske nasjonalsongen

I dag heiste eg flagget på verandaen, ikkje det samiske riktignok, men det norske, og meininga var god. Eg såg at dei flagga med det norske flagget på Kragerø vidaregåande skole like i nærleiken. Det er samisk nasjonaldag i dag. No siterer eg

Samisk nasjonalsang 
(Oversatt frå samisk til norsk av Jacob Børretzen.)



Langt mot nord under Karlsvognen 
sakte stiger Samelandet:
Vidde seg bak vidde strekker,
sjø ved sjø hvor øyet rekker.
Lier, åser, snaue rabber
hever seg mot himmelbrynet.
Elver bruser, skoger suser,
stålgrå, steile fjell-nes skyter
mot det ville hav seg ut.


Vintertid med storm og kulde,
snefokk uten mål og måte.
Sameslekten dog av hjertet
henger med sitt hjem og yrke.
For en vandrer månen skinner,
nordlys flimrer, stjerner tindrer.
Reingrynt høres mellom krattet,
sus og brus fra sjø og slette,
pulkestøy langs vintervei.


Og når sommersolen gyller
fjell og skoger, hav og strender,
fiskere i gullglans gynger,
gynger stilt på hav og innsjø.
Gyllent glinser svømmefugler
og som sølv de store elver.
Staker glimter, årer glitrer,
Folket under sang det farer
gjennom stiller, stryk og foss.


Samelandets ætt og stamme
utholdt har og tålt så mange
herjingstokter, bannskaps-handler,
frekke falske skattefuter.
Hill deg, seige samestamme!
Hill deg, fredens rot og flamme!
Aldri er der kamper kjempet,
aldri broder-blod har runnet 
i den stille sameslekt.


Våre fedre før har seiret
over dem som urett øvet.
La oss også motstå, brødre,
dem som vil oss underkue!
Solens sønners seige avkom!
Aldri skal du overvinnes
om ditt gyldne språk du vokter,
husker dine fedres tale:
Sameland for samene

Slik. Versforma er inspirert av gammel endrimsfri poesi, men dertil er det i staden fullt av bokstavrim… Rytmen da? Startar ikkje heilt ulikt rytmen i nasjonalsongen Ja, vi elsker dette landet. Historie og natur, ja. Mykje natur ja; slik det rimeleg er å tenkje seg i denne nasjonalsongen. Ikkje så mykje sterke fargar i strofene, men lys og skinn og glimt, glans og glins og tindring.

Kenneth Goldsmith sin “skoletime”

var prega av ein mann med rik røynsle framfor forsamlingar, og han var ikkje redd for å bruke dei store eller uventa orda. Når han sat og følgde manus, skotta han heile tida opp, med kvikk guteaktig mine. Kva sa han så til festivalen? Han refererte m.a dei to heilt sentrale avsnitta over, som eg drog fram frå Audiatur-katalogen. Pluss:

1) Han presenterte ein definisjon av «collage», den noterte eg: Collage er to smakar ført saman av ein tredje smak. Om det er hans eigen definisjon, er det skarpt sett, og (han) treng ros.
2) Han formulerte «thinkership» framfor «readership» i litteraturen. Og da stilte eg meg straks spørsmålet om han ikkje sette noko anna framfor også «thinkership»?
3) Han gjentok ein argumentasjon om at vi ikkje treng meir tekst, at vi flyt over av tekst og derfor har nok av dette. Derav uttrykket som han står for: noncreative writing (=iallfall eit godt humoristisk slagord). Men Goldsmith skriv da sjølv verk som er nokså kreative, skulle eg meine? Til dømes den teksten hans som inneheld alt han sjølv sa i ei heil lang veke, eller så, tatt opp med påmontert mikrofon. Her ser vi elles eit døme på bruk av moderne teknologi… Og likevel har eg vel ofte inntrykk av at mange spennande poetar ikkje ser godt den tradisjonen som dei står på med ein fot i. Det dei trur er nytt, heilt nytt, er ikkje fullt  nytt, medan det nyaste hos dei nok ikkje alltid blir sett og formulert.

Etter Kenneth Goldsmith kom Derek Beaulieu med meir atterhald til poesiretninga. Om seg sjølv sa han: «Sometimes konseptuell, mostly concrete poetry». Og i paneldebatten som følgde, hadde både Ulf Karl Olov Nilsson, Monica Aasprong og Gitte Broeng ei meir søkande og fleirtydig innstilling enn leiaren for konseptpoesien bruker å halde fram. Gitte Broeng la vekt på – først og fremst – eit konseptuelt rammeverk… Nilsson hevda at den biografiske lesinga alltid er der. Gitte Broeng ville ikkje gje slepp på «det poetiske auget», noko som straks førte til ein debatt i salen denne kvelden. And that concludes the votes from the Norwegian jury. Ha ein fin kveld.

Eg høyrde på Kenneth Goldsmith

og kanadiske Derek Beaulieu og den etterfølgjande paneldebatten, det gjorde eg fordi Ottar Ormstad kontakta meg. Det kjem seinare nokre kommentarar frå meg til desse tre etterfølgjande evenementa under poesifestivalen, og eg er framleis i Oslo.