sekstitallsfølelser i paris

dette, frå nettet, er clemente padin

mitt møte med epoesifestivalen 2007
ottar ormstad

oppdagelsen av at det arrangeres en festival for elektronisk poesi – og at den går av stabelen i paris om noen få dager, var en sterk opplevelse for meg i mai.   jeg kastet meg på, og var sammen med svenske maria engberg alene fra norden.   festivalen ble arrangert for første gang i new york i 2001, og har siden blitt arrangert hvert annet år, sist i london. 

Slik startar Ottar Ormstad artikkelen om epoesifestivalen i Paris. Eg hadde bedi han om ein uformell rapport til diktnettstaden, noko eg har fått og meire til – . Ottar Ormstad er kjend for å ha både utstillingar og bokutgjevingar, og kanskje mest kjend for telefonkatalogdiktet … Artikkelen hans held fram på denne måten:

prosjektet er av akademisk karakter, og mye fant sted på université paris 8.   til sammen over 30 deltakere fremførte sine arbeider på fire kveldsarrangementer utenfor universitetet, og neste dags konferanse startet med at de som hadde vært i ilden kvelden før fikk legge frem det de ønsket om sine arbeider.   deretter var det spørsmål og diskusjon.   senere ble det holdt innlegg om en rekke temaer innen språk/ filosofi/ estetikk/ historie/ programmering/ lagring/ oversettelse/ undervisning.    festivalens nettside er epoetry2007.net og en del av de svært ulike fremføringene kan lastes ned fra lucdall.free.fr/epoetry2007.
festivalen var ikke preget av lange diskusjoner om en definisjon av elektronisk poesi, og ville ikke vært noen god opplevelse for norsk poesipoliti. de franske arrangørene hadde satset på åpenhet og generøsitet, og latt de hundre blomster blomstre.   for en enkel fjellape ble festivalen overveldende.   selv har jeg hatt fokus på å utvikle mitt eget uttrykk, og vært lite opptatt av å surfe innen feltet.   nettopp den store bredden og forholdet mellom egen stemmebruk og mer eller mindre gedigne tekniske løsninger for lyd og bilder gjorde inntrykk.

for meg ble møtet med clemente padin fra uruguay et høydepunkt, både som performancer og personlig.   vi hadde flere samtaler, og har fortsatt god kontakt.   under militærdiktaturet satt han inne i tre år, og laget der sitt kjente konkrete dikt som består av to ord, PAZ og PAN, skrevet på to linjer med nitti graders forskjell, slik at Z og N faller sammen (fred og brød).   padin er fortsatt en etterspurt performancer, og var tidligere i år på et anti-globaliseringsarrangement i japan, der han malte nike-logoen med blodet fra et stort kjøttstykke utover et hvitt lerret.   padin er kjent for sine enkle virkemidler, og utgjorde et ytterpunkt på festivalen.   
den elektroniske poesien har vært dominert av menn.   jeg må si at bidragene fra en del av traverne ikke imponerte meg spesielt (eks glazier, rosenberg, biggs).   det gjorde derimot mange av de yngre, ikke minst jentene.   
spesielt vil jeg nevne franske patricya rydzok, som viste et vakkert web-arbeid mot krig, forurensing og genmutasjon.   hennes «instant memories» har mange rom og kombinasjonsmuligheter.   
stephanie strickland (us) jobber med video i en opphakket makroteknikk påført svevende setninger i en litt jålete font (men la gå), et praktfullt verk.   
maria mencia (sp/uk) leser en by (melbourne) med et samfunnskritisk blikk, og inviterte publikum til å delta med sine mac’er.   
i likhet med bjørn magnhildøen var ikke jody zellen (us) tilstede, men begge har arbeider liggende på festivalens nettside.   zellen, som jeg kjenner fra barcelona, har nettsiden ghostcity.com  
aya karpinska (polen/us) hadde valgt en mer tradisjonell teatralsk fremføringsform samtidig som teksten var visualisert i ulike formater.   hun hadde bla. en imponerende samtale med sin barndoms dukke «lala» som ganske levende rekvisitt, med gjentagelser og improvisasjon rundt tanker om barndommens skyldfølelser.
det franske paret philippe boisnard og hortense gaulthier hadde en god fremføring, og avsluttet med en avkledningsscene det ble debatt av.
blant de etablerte hadde chris funkhouser (us) og jim andrews (can) interessante bidrag, både fremføringer og seminarinnlegg.   funkhouser har nettopp utgitt prehistoric digital poetry, an archeology of forms, 1959­-1995 (university of alabama press 2007).   kvinneskikkelsen som gikk igjen i hans bidrag bar preg av aktuelle hendelser i bagdad.   andrews har i mange år drevet nettsiden vispo.com og hadde laget et program der poesien som rakett driver stjernekrig mot bokstavene.
eugenio tisselli (mex/sp) er både etablert kunstner og programmerer (rhizome.org), og har konstruert en blog for den ikke-eksisterende personen j.b.wock.   programmet virker slik at wock skriver et dikt hver dag og er dessuten i stand til å kommentere dem! tisselli mener at det finnes så mange uinteressante blogger som ingen leser, at det er like greit å overlate det hele til maskiner.   her snakker vi om en ny form for automatisk skrift, også denne vil sikkert noen elske å hate?  
østerrikske jürg piringer (som har vært på audiatur) viste etter min mening svært interessante nye arbeider, noen av dem (av totalt 9) kan sees på den nevnte nettsiden.   enkeltbokstaver fyker over skjermen kombinert med et tett lydbilde («poetry is more far from litterature than music»).   piringer fortalte også om sitt pågående programmeringsarbeid, som fikk selv veteranen jim rosenberg (us) til å ta bølgen.
talan mammott (us) viste et rolig og vakkert arbeid hvor samspillet mellom lesing, tekst og musikk var godt.
den ungarskfødte lydpoesiveteranen tibor papp (fr) leste med stor energi, og pedro reis fortalte om mange års arbeid med visuell poesi i portugal (se po-ex.net).   han var dessuten talsmann for å ikke kaste ut barnet med badevannet: viktig å fortsatt dyrke det analoge og ikke la det nye spise opp det gamle.   dette ble senere fokusert i debatten.   portugiserne har jobbet mye med å presentere originale sektitallsarbeider sammen med digitaliserte versjoner av de samme (jfr. det fine prosjektet konkretpoesi.se på afsnitp.dk).
giovanna di rosario holdt et innlegg om forskning på undervisning i visuell og digital poesi i italia.   hun fortalte om vellykkede undervisningsprosjekter, og konkluderte med at disse formene for poesi ikke bare krever egne opplegg for produksjon, men også for undervisning.
andre deltakere som kan nevnes var phillippe castellin (fr), alan sondheim (us), karen head (us), michel lefebvre (can), xavier malbreil (fr), annie abrahams (ned), lawrence upton (uk), alexandre gherban (fr), marc veyrat (fr), lucio agra/paulo hartmann fra brasil og eduardo kac, som opprinnelig også kommer fra brasil, men bor i us nå.   han har nettsiden ekac.org og kommer med en ny utgave av «media poetry: an inter-national anthology» i oktober 2007.
jim carpenter (us) hadde et innlegg der han slo et slag for åpenhet mht. dataprogrammer, og etterlyste mer informasjon til interesserte poeter.   han understreket at «all technology is temporary».   en av deltakerne fortalte at et arbeid hun laget for fem år siden ikke kan vises fordi programmet hun baserte seg på ikke eksisterer i dag.   lagring har blitt et eget fag, og jim andrews priste geof huth som proff lagermann.
for meg ble den lange rekken av fremføringer den viktigste delen av arrangementet, og jeg ble lett grepet av festivalstemningen.   det var en befrielse å nyte den store variasjonen i graden av semantikk, noe jeg også er svært opptatt av i egne arbeider.

jeg opplevde festivalen som en manifestasjon på det jeg har håpet på lenge: at viktige sider ved kulturen på sekstitallet er på vei tilbake, selvsagt på en ny måte i en ny sammenheng.   jeg tenker særlig på over-skridelsene mellom ulike kunstarter, åpenheten for det nye og entusiasmen for å ta i bruk og utvikle den nye teknologien.   (mye av dette har forøvrig vært temaer i intervjuene med helge rykkja og meg i forbindelse med våre bøker, jfr bendik wolds intervju med meg i morgenbladet 23/4-04, og ottar fyllingsnes’ intervju med helge rykkja i dag og tid primo okt.06).    det var en glede å møte så mange åpne mennesker som er opptatt av å prøve ut nye muligheter, og ikke av å bygge grensemurer og vifte med pekefingre.
selvsagt kan man stille spørsmål ved mye som ble vist.   i en sterk utviklingsprosess er det naturligvis lett å bli så fascinert av teknologi og form at poesien kan komme i annen rekke.   epoesien er like udefinerbar som poesien selv, den vokser og utvikler seg, sa loss glazier fra buffalo/ new york, mannen som i sin tid fikk inn epoesien som universitetsfag og grunnla festvalen. clemente padin var nok den som sterkest savnet mer kropp og følelser.   jeg er ikke veldig bekymret for dette, jeg tror ikke det er noen nødvendig sammenheng her.   når man ser arbeider som feks. patricya rodzyks, ser man at potensialet for bruken av teknikken er enorm, det gjelder bare å ta den i bruk på nye måter.   selvsagt er det tendenser til gutteromsprosjekter, so what? dette gir ikke noe grunnlag for en generell kritikk av elektronisk poesi.   at områdene i retning multi-media utforskes, er bare positivt.   det skal ikke mye fantasi til for å se at vi bare er ved begynnelsen av en ny tid for den visuelle poesien i mange former.   og hvem kan si i dag hvor det er fruktbart å trekke grenser? det er ingen grunn til hysteri på vegne av poesibegrepet.   jeg «tar heller en piringer»: han bytter ut musikk med poesi i det gamle johncage-sitatet: «you don’t have to call it music if the term schocks you».
når man driver med en så smal virksomhet som visuell og digital poesi i norge, er det selvsagt fantastisk å møte likesinnede fra store deler av verden.    spesielt var hele det amerikanske kontinentet og mange sør-europiske land godt representert.   jeg håper denne artikkelen kan bidra til at vi blir flere fra norden som møtes i spania i 2009!

barcelona august 2007


Ottar Ormstad har digital poesi på nokturno.org og afsnitp.dk.  
Han viser bokstavbaserte digitale trykk på galleri briskeby, Oslo, frå 23.aug. til 23.sept.

Glad i dette landet

Poeten Edvard Hoem går ny veg

Lydbok er ein ny sjanger (ny i høve til bok), seier Edvard Hoem, som har samarbeidd med musikarar i alle år og no gir ut Du er blitt glad i dette landet (Dikt og songar 1972-1982) som lydbok. Ein ny sjanger helsar vi jo med glede. Iallfall: Dette med lydbok trur eg at forfattaren generelt gjer rett i å utnytte, og eg meiner også at samlinga frå 1982 gjer seg minst like mykje som lydbok som ei vanleg diktsamling. Så prøv berre å høyre. Da dikta Du er blitt glad i dette landet kom ut sist, hadde eg den følgjande meldinga i Klassekampen. (Og eg brukte ein heilt annan rettskrivingsnormal i 1982:) 

Hald fram å lesa Glad i dette landet

Vassenden om Arild Nyquist

Dette er ein ny type lyrikkantologi

J.M.Sejersted og E.Vassenden har gjeve ut ein ny type lyrikkantologi. Her er plassert 101 sentrale – og kanoniske – norske dikt med ca 1 + 1/2 side med litterær kommentar til kvart dikt. Denne boka har dei da kalt Lyrikkhåndboken (101 dikt og tolkninger). Det nest siste diktet i den kronologiske rekkja av dikt er Gro Dahles enkle frå Hundre tusen timer(1996):

Hald fram å lesa Vassenden om Arild Nyquist

Bendik Wold og syndromet

Gir norske «førande» poetar avkall på heile forstanden? Bokredaktør i Klassekampen Bendik Wold har produsert ein artikkel i Vinduet, der han forklårer og siterer alarmerande trekk hos norske «førande» poetar. Dei gir avkall på forstanden. Dette gjeld særleg Tone Hødnebø, Morten Øen, Steinar Opstad og Gunnar Wærness, i følgje Bendik Wold, og han vartar opp med konkrete døme på fråsegner mot forstanden og nokre få diktdøme som demonstrerer den erstattande religiøse løysinga. 

Og eit nokså liknande problem skal gjelde for Monica Aasprong, Ingrid Storholmen, Marte Huke og Vemund Solheim Ådland, i følgje Wold. 

Wold opererer med eit religionsubstituttsyndrom (mitt ord). Og her er den lærde og opphavlege artikkelen i Vinduet , som er blitt følgd opp med reportasje og innredigert debatt i Klassekampen, torsdag, fredag og i dag. I det svingande året 1980 leverte Jan Erik Vold med pamfletten Det norske syndromet ei breiside mot det han kalte poetane sin hang til «følsomme, bristeferdige, patetiske vers fremsagt i et ekstatisk toneleie i besvergelsens tegn». Bendik Wold følgjer på ein måte i Jan Erik Volds fotspor.

Gjennom den nemnde artikkelen for Vinduet har Bendik Wold samla opp så mykje frustrasjon frå dei siste diktåra at han for sin del gløymer å trekkje fram lyrikk han kan seie er på rett veg, iallfall gløymde han det i byrjinga av debatten.

Bendik Wold kritiserer eit dikt som Nrk utropte til det beste diktet i 2006, nemleg  Kjære bønn av Gunnar Wærness .


Ps 12/6:
Bendik Wold kjem inn i mitt lyriske interessefelt: Ingrid Storholmens Skamtalen Graceland skreiv eg om våren 2005. Marte Hukes andrebok Se sol og Vemund Solheim Ådlands andrebok Profylaktisk skjønnhetskreiv eg om i samleartikkelen Konkret i Poesi? i januar 2005. 

På den andre sida, på den andre kanten av ny norsk poesi, har eg også skrivi fleire plasserande artiklar om dei aller nyaste muntlege dikta frå t.d.  Geir Gulliksen og frå  Nils-Øyvind Haagensen. Ja, når det gjeld rett framme langdikt, skal eg leggje til debutanten  Ruth Lillegraven si gode samling Store stygge dikt.

Ps 18/6:
Det finst både støtte til Wold og ulike kritiske svar til Wold på nettet, t.d eit intervju med litteraturkritikaren Trond Haugen . Her er ei rekkje andre kommentarar i Klassekampenm.a frå Marte Huke .

Edith Piaf tilbake

Poster av filmen Edith Piaf La vie en rose

Etter fransk målestokk kom Edith Piaf frå artistambisjonar i ein enkel familie, ambisjonar som ho tok med seg frå tidleg alder. Det vil vere eit hardt liv å prøve å overleve i show business, noko filmen om Edith Piaf syner oss. (Filmen blei lansert i februar og hadde ordinær kinopremiére i Noreg 30.mars.) ”There’s no business like show business”. Og det manglar ikkje på dramatisk stoff å låne frå Edith Piafs liv, når ein prøver å fange livet hennar – og songane – inn på spelefilm. Denne nye filmen byggjer både effektivt og overtydande opp for sluttsongen Je ne regrette rien! (”Æ angre ittjnå!”); ein song som da kronar filmforteljinga. Filmen bryt delvis sund verkeleg kronologi for å følgje opp draumane hennar. Men til den internasjonale lanseringa så låner filmen heller den ironiske songtittelen La vie en rose (Kan eg da seie ”Det rosa livet” – eller passar «Livet i rosa» betre?).

Hald fram å lesa Edith Piaf tilbake

Topografi mot romantikk

Rolf Jacobsen (1907–1994)
Fotograf: Geir Olsen | © VG/NTB Scanpix

Dei er interesserte i klassisk og annan førromantisk litteratur, desse poetane: Både Georg Johannesen og Kjell Heggelund av poetane i Noreg kan reknast hit. Frå ein mykje seinare generasjon kan nemnast Øyvind Rimbereid, han er aller mest kjend for diktsamlinga Solaris korrigert, som kom for eit par år sidan. I fjor gav han ut ei essay-samling, Hvorfor ensomt leve, som både ber preg av sjeldan stor interesse for førromantisk dikting, og som gjev eit grunnlag for – slik eg ser det – hans eigen lyrikk. Ikkje minst syner det lange essayet Om det topografiske diktet heile nedslagsområdet for det han diktar og skriv. For meg er tankane hans lærerike og inspirerande. Ronny Spaans melde Rimbereids essaysamling med entusiasme i Dag og Tid .

Hald fram å lesa Topografi mot romantikk

100 år for Rolf Jacobsen

Den 8. mars er det 100 år sidan Rolf Jacobsen vart fødd, derfor eit jubileum for poeten. Hovudmarkeringa skal skje i Hamar, med ein tilknytta nordisk poesifestival og eit forskarseminar. På denne nettstaden finn du opplysningar ved å trykke på  Arrangementer .

Uavhengig av jubileringa på Hamar tilbyr Øyvind Rimbereid i essayet om topografiske dikt å lese Rolf Jacobsen og andre kjende norske poetar på ein ny måte (sitat s 139):

Men spørsmålet er også om ikke idealismens og romantikkens vilje til omtolkning av landskap har fått konsekvenser for landskapstenkningen i litteraturen helt fram til i dag. Påtakeleg er det i hvert fall at når naturen er motiv i norsk lyrisk modernisme, så er det først og fremst som avgrenset bilde den blir presentert: et statisk utsnitt med trær, berg, myr, telefonstolpe med en fugl, eller i byvariant: en bil på en motorvei nattetid, i regn. Det er den gjennomgående tendensen hos diktere som Jacobsen, Moren Vesaas, Hauge, Børli, Sverdrup, Torvund og Ulven.(…)

Dette sitatet er trukki ut av ei framstilling der Rimbereid har omtalt Aasmund O. Vinjes Ferdaminne, og han seier (sitat): «Her er det topografiske, historiske og folkloristiske stoffet forbeholdt prosaen. Diktene får i denne reiseskildringen funksjon mest som avbrekk og hvilepauser, som små idyller med balladetema eller nasjonalromantiske tema som dikteren kan synke ned i, for å restituere dikteren for nye vandringer og refleksjoner i prosa.(…)»

I staden for å skilje mellom tradisjon og modernsime, trekkjer Rimbereid opp motsetninga mellom førromantisk topografisk poesi og poesi med romantikken sitt utgangspunkt. Med dette synspunktet for auge les du Rolf Jacobsens tidlege bydikt; eller du høyrer Rolf Jacobsens to dikt Hyss og Antenner, gå til høgre på nettsida i innleiinga: «Lyttekroken». Eller blir det feil?

Metode for politisk roman

Armand V av Dag Solstad | © New Directions

2006. Nettstaden har begynt på nytt år, liksom mangt anna har begynt på nytt år. Rundt denne tida plar ein kvar gong å summere opp hendingar og tendensar i det som har vori. For meg er det fleire saker i fjor som eg kunne stoppe opp ved no og streke under. I fjor hadde eg ein mindre kommentar til usemja om Dag Solstads roman var ein politisk roman:

Hald fram å lesa Metode for politisk roman

Dikt som teater

Dikt som teater finst. Eg har sjølv, som ein ikkje teater-mann, kommi til å skrive slike dikt og plassere dei nesten uforvarande i diktsamling – mellom heller typisk poetiske dikt. Men eg har også alltid lært å setje pris på samlingar av teaterdikt, slike som dei hos Vladimir Vysotskij – . Her skal eg ta utgangspunkt i diktdøme frå kabaretartisten – og multi-kunstnaren Elsa Kvamme. Teksten er lytta på (frå kassett) men dertil planka frå Kvamme si bok Ting som små piker liker (Cappelen, 1991):

Hald fram å lesa Dikt som teater