Denne nettstaden kan merke auka søk på poeten Ellen Einan. Søka har nok samanheng med at hennar samla dikt er utgjeve i fjor. Den nye utgjevinga vil lettare syne kven poeten er, verkar det som. Ein sterk nordnorsk poet som ennå har mykje å gå på (i høve til det store publikum si interesse)…
For min del skreiv eg om eit møte med Ellen Einan . Her er eit par dikt til:
HADDE ØRNEN EN TONE? Gråt hunløven? Den som visste. Her sitter jeg i kornengen, meget lett synlig for alle de ville dyr. Våre blå duggenger tilsatt ullsauvesen nu. Besynderlig hvor det sprer seg. Hagemannen sval for tiden.
Einan-diktet er frå debutsamlinga i 1982. Tonen er slentrande om noko vanskeleg. Bruken av nyordet “hagemannen” har eit klårt barnleg element. Eg vel også å sitere eit av dei kortfatta dikta hennar, dette er tatt frå samlinga i 1999, ein fase som stoppar med dei to sist skrivne samlingane (frå 2004 og 2009):
JEG GLEDER FANGEN MED MIN TRANE Den er min fugl. Den eier det jeg før eide. Letthet, brann, dans.