Dikt om terror og verdiar

No når månaden går ut, byrjar lokalt dikta dikt om terroren å komme på trykk. Her er fire strofer (dei to første og dei to siste) frå Laila Sørensens ni strofer lange “Fredag 22. juli 2011”:

Bomben gikk av i regjeringskvartalet.
På Utøya skuddene smalt. 
Ødeleggelser så fatale. 
Men aller verst, alle som falt.


Hvordan kan slike ting skje i vårt land?
Med lidelser, død og blod.
Vi så de unge på Utøyas strand. 
Og terroristen på knausen stod.


(....)


Gatene fulle av kjærlighet,
var kronprinsens klare tale. 
Og statsministerens verdighet.
Det var raushet i alt det fatale.


Den ondskap som rammet vårt lille land,
må aldri få knekke oss ned.
Men med kjærlighetsvåpen fra fjell til strand
skal vi kjempe for frihet og fred.

Per Apelseth i Kragerø har scenerøynsle og bokutgjevingar og mange dikt om aktuelle hendingar bak seg. Han kommenterer same sak slik:

morder druknet i blomsterhav



uansett påberopt motiv
uansett patetiske foto
av egen person
med ordener og våpen
forvoldes skade og død
forårsakes bunnløs sorg
uten risiko for eget liv
av den bunnløst feige tåpen
hans ettermæle må være
passende blant kujoner
at han oppnådde uten ære
det motsatte sine intensjoner
og druknet i et blomsterhav
for de altfor unge døde
evig minnes hver enkelt grav
med roser som er røde

Det suverent mest brukte diktet i desse dagane, ved sida av Nordahl Griegs dikt, det er Ole Paus si vise. Teksten eksisterer på nettet i ulik typografi. I tillegg er visa sunge inn på YouTube. Ole Paus let diktet sitt ta utgangspunkt i uttrykket “Mitt lille land”:

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut 
blant vidder og fjord 
Mitt lille land, der høye fjell står plantet mellom hus,
og mennesker og ord. Der stillhet og drømmer gror.
Som et ekko, i karrig jord.


Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

Ps 6.september:

Terroråtaket 22. juli førte med seg, noko vi alle veit, ei rekkje svært samlande arrangement og demonstrasjonar mot. Cathrine Grøndahl skreiv eit kort dikt til avisa Klassekampen, eit dikt på berre seks ord, som eg tolkar som både inspirert av og mynta på dette norske oppkommet av engasjement:

Farvel sommer! Ingen roser var forgjeves.