Ei ny norsk diktsamling, konstruert av tre lange brevliknande dikt, byrjar med å presentere tilhøvet mellom to elskande som bur på få kvadratmeter:
1. Pre-Schengen. Vi kunne ikke reise noe sted sammen; ikke mer utenlands enn til akvariet i Bergen, hvor vanntankenes [i]camera obscura[/i] ikke tillot så mye som en drøm om havene utenfor. Riker var formet i bildet av ditt fravær, akkurat som leiligheten min var delirisk med ditt plutselige nærvær, med bryster, nakke, lår og kone- nykker ñ en fullblods hustru med sysaker og hoftevrikk, aldri mer enn fire meter unna, 14 m2, inkl. bad. Inkl. kjøkken, Inkl. seng. Inkl. komfyr. Kofferter. Fjernsyn. Bøker. De indre grensene i Èn svimlende sirkel omkring vårt nye samliv. (…)
Diktsamlinga byggjer på Schengenkonvensjonen for EU (med norsk tilslutning i 2001). Schengenkonvensjonen skaper fri grensepassasje utan personkontroll for borgarane i Schengen-området, men har strenge kontrollar og restriksjonar overfor menneske utanfor dette området. Dette tyder ulike køyrereglar for den norske mannlege eg-personen i dikta, som reiser mykje, og det kvinnelege motstykket – frå Accra i Ghana, Vest-Afrika.
Dette er blitt ein type interessant konseptuell poesi, som overtydande jamfører og samanfører det intime personlege planet med det bastante samfunnsmessige og storpolitiske kartet. Forfattaren, Rune Berglund Steen, leverer ei av dei mest solide diktdebutane i 2009. Tittel: Pre-Schengensekvens Ikke-kone-brevene
Ps: Thomas Marco Blatt i Dagbladet har ein annan innfallsvinkel til Ikke-kone-brevene .
Ein tanke om “Ikke-kone-brevene”