Dette handlar om det einsidige. Først: Kva tyder ord som vi bruker? Monotont = keisamt. Monolog er einetale, kan vere negativt. Monopol er einerett (og dominans). Monokultur er å dyrke ein, og berre ein, vekst. Litteraturvitar Anne Borup i Danmark og journalist Bendik Wold i Noreg har interessert seg for modernismen sin «monokultur», og begge har dratt i gang debattar i 2007. Ja, og her vil dei begge to bli kommenterte av meg – og derpå grundigare av Håkon Øvreås.
1. Eg som skriv, er Helge Rykkja. Eg refererte dei begge berre kort – og Anne Borup svært kort og indirekte – på nettstaden min nyleg. Det gjekk føre seg i ei spalte for tilbakemelding, på den måten at eg refererte dette:
Ein som utfordra yngre relativt leiande norske poetar i året som gjekk, var journalisten Bendik Wold. Og han brukte jo namns nemning – t.d Steinar Opstad – og fekk dermed svar! Eg fekk ein «snarvisitt» frå Bendik Wold i debatten som følgde, ein visitt som eg til no ikkje har referert i denne spalta, fordi eg først og fremst fekk noko å tygge på, nemleg dette rosande avsnittet av Wold frå eit innlegg i Klassekampen:
Anne Borups konklusjon er at hele litteraturhistorien må leses på nytt, med blikk for verker som ikke passer inn i modernismens monokultur. Initiativet er ikke mindre velkomment her hjemme. I så fall kunne én linje trekkes fra Kjell Heggelunds «Punkt . 8» og Helge Rykkja og Jan Erik Volds første utgivelser på Kommet Forlag, via Arild Nyquist og Karin Moe, til Kristine Næss’ «Obladi» og Aasne Linnestås «Stanislaw. En forestilling». Dette er en diktning som boltrer seg i et mang-fold av materialer og teknikker, og dermed hever stemmen til åpen protest mot formalismens påbud om «estetisk rensning».
Og eg kommenterte med ei bøn om hjelp:
I første omgang ser dette bra ut. Det som er bra her, er at Wold prøver å seie kva han er ute etter, dvs frå kva for kant han skyt på «modernismens monokultur». Og eg skjøner at han meiner mi BOK og Jan Erik Volds blikket frå Kommet forlag, takk for det. Men er det nokon som kan fortelje meg korleis ein kan trekkje den linja som Wold trekkjer mellom forfattarane? Hjelp meg med det.
Spørsmålet mitt er blitt aktualisert no i 2008 fordi samarbeidspartnarane Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold forlèt journalistikken for å prøve seg med eit litterært nisjeforlag , dvs gje ut litteratur som dei to ønsker å pushe gjennom Flamme Forlag. Det er gjennom handling at eit program viser sin styrke.
2. Så får eg svar, no får eg god hjelp, i tilbakemeldingsspalta. Hjelpa kjem frå Håkon Øverås. Han går inn på heilskapen i synet til Anne Borup. Kva er det eigentleg ho vil fram til. Er det det same som Bendik Wold (som siterer henne) vil? Her er Håkon Øvreås (med gitt samtykke):
Hei, Helge Rykkja,
Jeg ser at du har rettet et spørsmål til leserne av siden din og tenkte jeg kunne prøve å svare. Det vil si: Jeg vet ikke om det er til noe hjelp, for jeg kjenner ikke disse eksemplene godt nok. Jeg kjenner Nyquist veldig godt og har også hatt et godt øye til din debut-samling i mange år nå. Heggelund føler jeg vel meg også rimelig trygg på. Når jeg ikke har mer enn en viss kjennskap til verk/diktere så liker jeg ikke å snakke om dem heller. Så hvor hjelpsomt dette er, vet jeg ikke. Jeg vil likevel forsøke å nøste litt i det som Wold skriver. Jeg har lest artikkelen til Anne Borup som han refererer til, og tenker meg at det finnes noe der som kan være oppklarende. For å gjøre dette, må jeg først begynne å sitere Wolds artikkel et par avsnitt før deg:
……….«I Danmark er denne diskusjonen kommet lenger. Forskere ved Syddansk Universitet, med Anne-Marie Mai og Anne Borup i spissen, har startet et felttog mot det de oppfatter som en «modernismekonstruksjon» i dansk litteratur (se for eksempel antologien «Modernismen til debat», 2005).
Borup påviser at diktere som Dan Turèll, Peter Laugesen og Klaus Høeck gjennomgående ignoreres i litteraturhistorieverkene – mest sannsynlig fordi de «ikke er inspirert av akademisk fransk skrift-tenkning, men av amerikansk beat-lyrikk og europeisk avantgardekunst, som ikke skjelner absolutt mellom hverdagsrealisme og språklig aktivitet, men søker å forbinde disse». I motsetning til hopen av kanoniserte danske poeter betrakter de poesien som et «åpent felt», hvor «alle former og teknikker står til rådighet samtidig».
Anne Borups konklusjon er at hele litteraturhistorien må leses på nytt, med blikk for verker som ikke passer inn i modernismens monokultur. Initiativet er ikke mindre velkomment her hjemme. I så fall kunne én linje trekkes fra Kjell Heggelunds «Punkt . 8» og Helge Rykkja og Jan Erik Volds første utgivelser på Kommet Forlag, via Arild Nyquist og Karin Moe, til Kristine Næss’ «Obladi» og Aasne Linnestås «Stanislaw. En forestilling». Dette er en diktning som boltrer seg i et mangfold av materialer og teknikker, og dermed hever stemmen til åpen protest mot formalismens påbud om «estetisk rensning».» (Sitat slutt: Wold)I den nevnte artikkelen til Anne Borup peker hun på hvordan dansk litteraturhistorieskriving har hatt for sterkt fokus på et begrep om modernisme, fremfor å undersøke hvilken litteratur som faktisk foreligger og diskutert denne. Hun avslutter også artikkelen sin slik:
……….«Det er på tide at vi forlader modernismen som litteraturhistorisk konstruktion og begiver os ind i litteraturen, hvor det er nok at tage af.»Hun peker på hvordan verket Dansk Litteraturhistorie I-IX har vektlagt Inger Christensen mye sterkere enn samtidige og mer etablerte diktere. Hun skriver:
……….«En central opbruds-digter som Peter Laugesen […] som ikke er inspireret af akademisk fransk skrifttænkning, men af amerikansk beat-lyrik og europæisk avantgardekunst, som ikke skelner absolut mellem hverdagsrealisme og sprogelig aktivitet, men søger at forbinde disse, – dette forfatterskab omtales på fem linjer [i Dansk litteraturhistorie I-IX].»Her kjenner vi også igjen sitatene til Wold. Jeg er kritisk til måten Wold siterer Borup på, siden det får det til å virke som om hun i artikkelen skaper en motsetning mellom «fransk skrifttenkning» på den ene siden og «amerikansk beat-lyrik og europeisk avantgardekunst» på den andre. Det som for Borup er et eksempel på unnlatelse av et forfatterskap blir slik gjort til en mer generell tendens hos Wold. Slik jeg forstår Borup, ønsker hun å demonstrere hvilket mangfold som finnes i dansk diktning, fremfor å sette opp en klar motsetning mellom noen leire. Som nevnt ønsker hun at diktene bør få styre refleksjonene og ikke omvendt, der begrepene får overordnet størrelse. Jeg vil sitere tre lengre partier fra slutten av artikkelen, for hun sier nok dette best selv:
……….«Det er på høje tid, at forskningen og formidlingen indhenter det forsømte og generobrer litteraturen i hele sin brede og brogede mangfoldighed. En sådan generobring kan foregå som en stoflig orientering i samtidslitteraturen. Vi har brug for at genlæse de kanoniserede tekster uden om modernismekonstruktionen; og vi har brug for at nylæse, det der kun blev læst sporadisk eller fejllæst.»……….«En nylæsning kan f.eks vise, at Ivan Malinowskis modernismeopfattelse er helt forskjellig fra Brostrøms, Malinowski tager udgangspunkt i ny og gammel international poesi, malerkunst og surrealisme. Han er ikke interessert i det psykoanalytiske, centrallyriske digt og bliver således en af de første danske digtere, der formulerer en konkret poetik.»
……….«Fra Malinowski går der en direkte linje til Peter Laugesen og Dan Turéll, som på hver deres måde gjenopdager og transformerer klassiske traditioner, hverdagssprog, avantgardekunst og populær-kultur ind i nye genrer og former. En læsning der fokuserer på det foreliggende stof frem for begrebsabstraktion og bortvisning af udtømte former, kan f.eks. synliggøre det interessante samspil mellem billedkunst, film og poesi hos Jørgen Leth, poesien som én mulig udtryksform blandt mange andre i Per Kirkebys Gesammtkunstwek, den digteriske undersøgelse af sproget som system hos Johannes L. Madsen og Klaus Høeck, en international orienteret modernisme inspireret af Joyce, Beckett og Burroughs i Henrik Bjelkes forfatterskab, eksperimenter med pop-kunst og punkt-prosa i Kirsten Thorups tidlige værker eller den stadige opbygning og destruktion af tekster hos Henrik Have.»
Det vi kan kjenne igjen her, er denne tanken om en linje mellom diktere som Wold adopterer til sin artikkel. Poenget til Borup er vel at denne fargerike forsamlingen ikke kan sammenfattes i et begrep om «dansk modernisme». Dette antar jeg er Wolds utgangspunkt når han angriper «modernismens monokultur». Den linjen han tegner opp i norsk poesi har kanskje ikke mer felles enn at de er veldig forskjellige. Igjen: Dette må andre svare for enn meg. Det jeg føler er på sin plass å kommentere, er at jeg synes Wold gjengir Borup vel tendensiøst. Borup peker på hvordan den akademiske resepsjonen av poesien, dvs litteraturhistorieskrivningen, har vært mangelfull. Wold derimot bruker hennes artikkel til å angripe poesien og dikterne ved å kalle artikkelen et felttog mot:«det de opp-fatter som en «modernismekonstruksjon» i dansk litteratur.» Han snur dermed Borups argument på hodet. Borups krav til akademia om å skjerpe seg, les litt nøyere, blir hos Wold et krav til dikteren.
Uansett hva han mener, så er i alle fall dette bakgrunnen for å snakke om en «linje» mellom dikterne. Hva konkret som ligger i de ulike forfatterskapene som knytter dere sammen, får andre svare for.
Med vennlig hilsen Håkon Øvreås
Her avsluttar eg. Dermed ei takk til Håkon Øvreås.
Mange var det nok som fekk med seg enkelte delar av den relativt store norske debatten i juni 2007. Eg tok den gongen ei litt eiga oppsummering – og fekk lista lenker til noko av det som skjedde, bl.a ei lenke til Bendik Wolds opphavlege artikkel i Vinduet.