Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Min skam?

Publisert 2004-11-19 12:50:56, sist endret 2014-03-10 11:09:52

Min skam?

Dag Solstad. Foto: Oktober forlag
I april underviste eg forfattarstudentane på Bø i essay-sjangeren, og der sitjande roleg og pent i det hestesko-forma auditoriet skreiv eg det følgjande essayet, eg gjorde det for å gå føre og svare også sjølv på ei oppgåve som alle studentane hadde fått av meg og av den dåverande faste læraren, Eivind Røssaak. Utgangspunktet for meg og mi skriving var, forutan å ta opp «skam», å analysere skamma rundt akkurat det diktet mitt som mange kan: Det er ikke noe i veien med ørene mine. Her kjem forsøket mitt:



Egentlig er jeg mer mislykka enn de fleste; men mange vil ikke innse hvor mislykka jeg er. En venn av meg kan og vil ikke innse hvor lite jeg kan. Han danser ikke eller spiller bridge og kan følgelig ikke forstå hvor rudimentære mine kunnskaper er i de fagene. Han ser på meg som en stor sjarmør fordi jeg trakk til meg ei jente eller to i nabolaget vårt. Men det er høyst amatørmessig det jeg har bedrevet, uansett hvor sjalu og misunnelige folk kan være.

Mitt mest kjente dikt skjuler det seg en stor skam bak. Jeg er like ordinær lyrisk som på alle andre områder, og de områdene er mange, selvom jeg er på banen og kan rose meg av det, og har fått en viss herostratisk anerkjennelse for akkurat det estetiske.

Det har seg sånn at jeg var med i et unglitterært tidsskrift, Profil, som ble invitert til den høyverdige Nansenskolen for å legge fram ideer - og gi prøver på ny litteratur. Der gjorde jeg en viss framgang ved å lese fra min debut, m.a lese mitt harepus-dikt liggende på teppet (eller kanskje jeg sto). Neste kveld ville den våkne forsamlinga egentlig høre mer av debutdiktene.

(Og i VG og radio ble jeg under stor overskrift kalt en revy-lyriker.)

Under det sosiale på kveld 2 konkurrerte jeg med Dag Solstad om den samme jenta. Hun var egentlig jenta til Finn Alnæs, men han var ikke der. Jeg kom til å se på ørene til Dag, og de forekom meg som altfor mørke i nattelyset på grunn av de dype foldene. Derfor brast det ut av meg ordene: Det er ikke noe i veien med ørene mine.

Om natta lå jenta og jeg sammen, hos henne, påkledde, olabukse mot olabukse. Det var vakkert. Dagen etter, eller var det før det, slo det meg at setningen «Det er ikke noe i veien med ørene mine» gjentatt flere ganger - for setningen var jo morsom - hadde en interessant dobbelthet eller flertydighet, som kunne stå som uttrykk for et tydeleg generasjonsskifte etter Gerhardsen-epoken.

Det gikk ikke et helt år - før diktet var trykt i bok og dertil opplest i det norske storting som eksempel på hva slags dikt som den norske staten aldri burde støtte. Akkurat dette var ikke bra, men heller ikke forbundet med stor skam hos meg.

Skammen knytta seg til at jeg ikke kunne fortelle, syntes jeg, hvordan diktet egentlig ble til. Jeg pleier ellers ikke bry meg (verken da eller nå) om hvordan ørene til folk er skapt, jeg fanger mer opp hvordan mennesker kaster blikket eller hvordan mennesker gestikulerer med hendene. Min mor var forresten et gestikulerende menneske. Og rett skal være rett.

Jeg holder ut min middelmådighet, og medfølgende skam, med en viss porsjon stadighet. Jeg er for eksempel en dårlig politiker, men sitter likevel i kommunale organer for de revolusjonære (uten makt eller nesten uten makt) til tross for min kommende pensjonsalder og til tross for at mine mer flinke kamerater finner andre felter de kan utvikle enn politikken. Slik får jeg balansert min skam - ved å vide ut og overdrive soningstida.

Det er godt å få sagt dette til dere. Jeg er mislykka, men finner glede i å sone brøden og balansere skammen - og ved å skrive dette på bokmål, nesten slik jeg pleide å skrive den gangen det omtalte diktet kom ut. Når jeg skriver som lettest, pleier jeg nemlig å parodiere meg sjøl og særlig parodiere meg sjøl på bokmål, og da kan jeg stundom til overmål minne om Dag Solstads mange og vellykka parodiske litterære grimaser. Og bare minne om, ikke gå god for.




Etterskrift: Den gongen på Nansenskolen var det også at Dag Solstad kom med føredraget sitt «Tingene og verden», som eg ofte forvekslar med teksten hans «vi vil ikke gi kaffikjelen vinger», men som begge hadde svært mykje å seie for han og for tekstsamlinga «Svingstol», den boka varsla ein snunad i den norske prosalitteraturen. Ho kom ut same hausten. Vitjinga på Nansen-skolen hadde vori om våren, og det var eg som var redaktør for det Profil-nummeret som presenterte resultat frå vitjinga, og som (litt sleivete) blei døypt «Nansen-nummeret» av meg; medan eg skreiv vidare på Poesi eller venta på tinga på Pax forlag, det nye forlaget mitt... Eg planlegg i dag å skrive noko, ikkje langt, om det litterære miljøet ved eit Fredrikke-bord, det vil seie i studentsamskipnaden sin kafé, som også blei brukt som varmestove og møteplass, på denne 1967-tida og litt før. Der, ved Fredrikke-borda, sat Dag og eg og kommenterte kva vi nyss hadde skrive eller planla - .

__________________

Dikt blir ein aldri ferdig med å lesa; såpass få har forska på dikta mine, at eg må lese dei desto meir sjølv, og med å lese meiner eg å sjå «vindauga» i dikta. Eg finn nok da enda ein stor biografisk inngang til diktet Det er ikke noe i veien med ørene mine, og eg ser at tolkinga av diktet er samansett. Nemleg: Den følgjande solskinshistoria skjedde på ei opplesing som eg hadde for tjue år sidan, der eg hadde ca 200 barneskole-elevar frå 1. til 4. klasse som auditorium, dei høyrde oppmerksamt etter da eg las setninga Det er ikke noe i veien med ørene mine gjennom den rekkja av gonger som eg følte for, dermed rekkte ein svært liten gut, kanskje frå 1.klasse, opp handa og fortalte at han hadde hatt problem med høyrsla, og han hadde fått legebehandling for problema. Han minte meg såleis på at eg ikkje har hatt nokon problemfri synssans og fekk briller i 1.klasse, sjølv om eg var utan briller i 10 år, fordi det første paret blei knust ved eit uhell, slik eg hugsar det. Men tilbake til barneskole-forsamlinga: Det var dørgande stille og hugnadsamt når den vesle guten tok ordet og sa sanninga i ei så stor forsamling.


Likevel - og det er nok ei vending i denne saka - så tar ikkje mitt kjende sansedikt berre stilling til øyro i høve til synet. Også dette fekk eg demonstrert. Elevane mine på ungdomsskolen hadde ein artig passasje i eit avskilsdikt til meg som lærar, ein passasje der dei hinta til diktet mitt og til meg:
Det er ikke noe i veien med å være pensjonist
Da eg såg og høyrde orda, blei eg dobbelt stornøgd. Det slo meg jo at mange pensjonistar er å sjå i vegen, i gata, konkret. (Nøkkelen er alltid det konkrete, tenkjer eg.) Altså ein innebygd humor var også i denne varianten. Og derfor blei eg klår over at det låg ein spøkande kontaminasjon i diktsetninga mi (Det er ikke noe i veien med ørene mine), nemleg samanblanding av desse to faste norske uttrykka:
a) at noko er i vegen (med noko)
b) at noko er i vegen (for noko)

Overført vil b) seie at øyro ikkje er i vegen for noko, dei er jo nokså velplasserte inntil hovudet. Briller og nasen kan godt vere i vegen for noko, og rumpa kan også vere i vegen, til og med armane kan vere i vegen. Eg skisserer berre opp - , og det er alt underliggjande meining! Når setninga mi er blitt eit dikt ved å bli gjentatt slik som ho blir, da kjem også kontaminasjonen fram, da kjem ei poetisk og humoristisk saman-blanding krypande.

ØYRO ER RETT OG SLETT PÅ TOPP! Øyro varer lengst. Vel, dette er på ulike vis blitt eit hurra-dikt for øyro. Korfor, når eg veit dette, skulle eg skamme meg over tilbliinga av diktet? Men å skrive er skam og styrke!

Alt i alt er diktet «det er ikke noe i veien med ørene mine» mitt aller mest humane dikt. (Og det har også ein god appell i ei tid med andletsløfting og plastisk kirurgi og botox, dertil den eksplosive portrettmengda i sosiale media. Meiner eg å merke.)