Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Amatør eller profesjonell?

Publisert 2008-08-07 09:08:32, sist endret 2011-10-13 09:41:49

Amatør eller profesjonell?

Gammalt laugsvesen i byen. Men blir laugsvesen brukt i dag?
Kragerø kommune driv ei kunstutstilling kvar sommar. Utstillinga er lagt til Jomfruland. Lokale kunstnarar med utdanning og poeng blir inviterte til å delta, men det ligg ikkje noko spesielt juryarbeid bak dei utstilte kunstverka, og deltakarane står heilt fritt i kva dei vil la seg representere med på desse utstillingane. I fleire år har det vori diskusjon om kommunen sin utstillingspraksis på Jomfruland. Denne diskusjonen har til tider tatt form av ein motsetnad mellom profesjonell kunst og amatørkunst.

Så i år kasta eg meg inn og deltok i lokalavisene og fylkesavisene (=Telemark) med eit par polemiske debatt-innlegg, som eg vil gje igjen her på nettet. Dette skjedde i forkant av kommunen si kunstutstilling i sommar. Altså først denne polemikken:

Laugsvesen eller kunst?



Jomfrulandsutstillinga har lenge landa på ei form som ber om den same gjentakande debatten. Når det skal vere på førehand inviterte kunstnarar som tilfredsstiller visse faste formelle kriterium, men elles ikkje har krav til seg, må det bli slik.


I middelalderen organiserte handverkarar seg i faste ”laug”. Og elles var samfunnet organisert i høge og låge store stender. Men laug for kunst er ikkje - og har vel aldri vore - nokon god idé. Heller ikkje å gjere kunstnarane til ein ”stand” er bra for samfunnet i dag. I vår kommunale situasjon ber eg om: Reduser ikkje kunstnarne til eit narrespel med papirdokument og cv-ar!


Eg kjenner personleg aller best til forfattarbransjen. Derfor tar eg ordet i denne debatten, slik: I organisasjonen for dei skjønlitterære forfattarane (DnF) er det ofte mykje diskusjon om kriteria for medlemsopptak. Slik skal det vere, og dette ofte gjentatte kjenner vi også til ifrå avisspaltene.


Det blei rundt 1970 oppretta noko som heiter Forfattarsentrum, ein formidlingssentral for litteratur. Denne jobbar i grunnen godt for mange typar litteratur. Ingen ville tenkje på å opprette ein slik formidlingssentral berre for folk som alt har gjeve ut 2 bøker på kjende forlag/ resp. 2 bøker som var godkjende av Forfattarforeninga sitt litterære Råd.


Dette tiltaket ville i så fall straks blitt sett på som laugsvesen eller kunstnarleg aphardheid eller ein slags israelsk mur. Og det ville bryte med ytringsfridomen innan litteraturen. Det er ikkje naturleg for forlaga å gje ut litterære antologiar etter dette stive prinsippet: Berre for medlemmar av Den norske Forfattarforeining. Heller ikkje i avis-Noreg ville det vere noko poeng å opprette diktspalte berre for medlemmar av denne skjønnlitterære foreininga, ville det vel?


Eg er kommunist. Også i enkelte delar av arbeidarrøsla er laugstankar blitt forsøkte som kampform, det skal eg ikkje underslå. Likevel har slike laugsforsøk i det store og heile ikkje ført fram, men snevra inn perspektivet i arbeidarrørsla. Dersom kunstnarane av i dag vel lauget som reidskap for seg, vil dei nok bli reduserte til uviktig krimskrams, nips.


Den ordninga som Kragerø kommune har gjennomført for si årlege Jomfrulandsutstilling, er nokså spesiell og heilt annleis i høve til opptak/ utval jamført med slik Telemarksutstillinga eller Statens Haustutstilling gjer arbeidet sitt. Ordninga for Jomfrulandsutstillinga har også utvikla seg til ein stereotypi og minner dessutan meir om ei (ikkje heilt vellykka) salsmesse på eit trongt loft enn om levande presentasjon av kunst med bodskap.


Eg støttar derfor den nyorienteringa som har skjedd i kommunen sitt Hovudutval for samfunn. Ordførar Preben Hegland er ein marknadsliberalar, men når det gjeld kravet til nyorientering av Jomfrulandsutstillinga har vi same syn.



-- Helge Rykkja, poet og lokalpolitikar (Rødt) --



Fleire hadde hatt ordet til da i debatten om Jomfrulandsutstillinga, og den lokale debatten gjekk greit vidare etter innlegget mitt. Vel. Og no er vi komne til april 2008, og fire aviser var arenaer, Telemarksavisa, Varden, Kragerø Blad og Kragerøavisa. Det neste innlegget mitt skulle i hovudsak svare på eit lengre innlegg frå brukskunstnar Sølvi Hurlen, som forsvarte gjeldande praksis i kommunen si eiga kunstutstilling. Teksten min blei da også slik forma:

Om å ruske i en kollega




Er jeg uvedkommende eller illojal i Utstillingsdebatten i Kragerø? Jg blir nødt til å stille spørsmålet. For Sølvi Hurlen tar meg fatt med at jeg gikk ”veldig ut i media”, når jeg vel bare skrev et skarve leserinnlegg. Videre (sitat): ”Forfatteren Helge Rykkja (...) mente veldig mye om laugsvesenet innen kunsten, særlig om vår (hans kunstneriske kollegaers) del av kunsten, altså billedkunst og kunsthåndverk!”. Men dette gjorde jeg altså ikke, unnskyld.


Derimot diskuterte jeg om Jomfrulandsutstillinga har en kraftig tendens til å søke mot laugsvesen, når utstillinga som kommunen står for, aldri blir juryert, men bare er forhåndsbestilte kunstnere utplukka ved hjelp av cv-er.


I denne forbindelsen trakk jeg da inn forfatterbransjen, der hvert verk, hvert dikt, blir vurdert (dvs ”juryert”) før det blir trykt. Og Sølvi Hurlen nevner sjøl forlagskonsulentene, helt korrekt. Likevel må jeg minne om at i bransjen leverer ingen inn cv-en sin, selv om en forfatter/ dikter kanskje har tatt litteraturvitenskap eller norsk (eventuelt på høyt nivå) eller journalisthøyskolen eller tatt flere av de etter hvert mange forfatterskolene.


Og kjente, erfarne og roste og prisbelønte forfattere kan fort bli avvist med noe de har skrevet, for ingen har med seg «klippekort» - uansett om en beklagelig idétørke er inntruffet eller ikke - det mangler garanti gjennom hele forfatterlivet. Slik skal det være, mener jeg.


Akkurat slik som kunsthåndverkeren Sølvi Hurlen har vært nødt til å ha, så har nesten samtlige norske forfattere, i hoveddelen av livet, tatt betalt jobbing ved siden av kunsten. Hurlen kommer unødvendig og upresist inn på garanti-inntekt i tankerekka si. Forholdsvis lenge har nye statlige garanti-inntekter generelt vært ute av bildet, slik er det for alle kunstnergruppene og for forfatterne, og det er arbeidsstipendene det gjelder nå. Dette med statens ordninger er strengt tatt irrelevant for det som vi diskuterer.


Illojal? Jeg var ikke uvedkommende eller illojal da jeg tok på meg å innlede på Sølvi Hurlens utstillingsåpning, da hun starta det store kjeramikkprosjektet sitt med Trine Jørgensen sin tekst. Heller ikke var jeg vel illojal mot kuntneriske kolleger da jeg støtta det kunstneriske i Bernt Karlsen sin installasjon med landsskapskunst på Jomfruland. Og dette gjorde jeg da mot ”offentligheten” til et par av mine venner.


Hvor mange stilte opp for Karlsens landskapskunst? Jeg kan ikke huske at Sølvi Hurlen gikk ut og støtta Karlsen så mye da? Så jeg forstår ikke den nedlatende holdningen til meg og min moral. Prøv ikke å gjøre meg upålitelig som kollega.



- Forvaltning og folkevalgt?



Derimot hopper Sølvi Hurlen gladelig over det faktum at det derimot må være min plikt å mene noe om organiseringa av den kommunale Jomfrulandsutstillinga. Ja, for hun så at jeg underskrev også som ”lokalpolitiker”. Jeg er folkevalgt og skal behandle - og dermed ta stilling i - denne kommunale saka, og helst ikke komme slentrende i aller siste liten. Iallfall hadde ikke debattredaktøren i Varden noe som helst problem med å forstå det politiske/forvaltningsmessige, som gikk Sølvi Hurlen hus forbi, når han billedla leserinnlegget mitt (med ordfører og andre politikere).


Siden jeg regner med at en porsjon tåke og forfølgesesangst er ute og går rundt kommunens svært spesielle utstilling, så har jeg altså tatt hensyn til enkelte lesere og mot min sedvane skrevet dette tilsvaret både nokså utførlig - og på bokmål. Men siden Sølvi Hurlen på slutten av innlegget sitt røper at også hun nå er for ”fri søkning” og en ”fagjury” - hva blir det da igjen av motsetningen rundt Jomfrulandsutstillinga?



- Utdanning?



Jeg får lyst til å henge på - og dermed trekke inn - litt personleg erfaring: Sjøl har jeg tatt eksamener, samfunnsutdannelse og litterær utdannelse (norsk), men det fins ikke utdannelse i min spesielle sjanger, konkretpoesi. (Utdannelsen måtte i så fall vært i et annet nordisk land enn Norge.) Og jeg er opptatt av det tverrkulturelle og av mange tverrkunstneriske sjangrer, dermed finner jeg meg etter hvert til rette i kunstnerorganisasjonen Bølgeblikk .


Av og til tenker jeg på Kragerømannen Arhur Emil Johansen, selve havmaleren i kommunen, utestengt er han. Det finnes ikke egentlig malerutdannelse som han kunne søke til. Jeg føler meg solidarisk også med hans hovedverker i Kragerøkunsten.


Ja, jeg føler meg solidarisk med Sølvi Hurlens utvikla og avanserte havkjeramikk, med Tore Juells vinterbilder demonstrativt fra kysten, med Lise Strømdahl Bottolfs tidlige talent og usentimentale, men vakre fosteraktige skulpturer, for å nevne noe av kunsten lokalt, og ikke minst med Jon Egil Haakedals varierte materialskulpturer, altfor lite verdsatte i Kragerø, for meg kunne gjerne halve Jomfrulandsutstillinga vært han i år, men juryert altså.


Men dertil ser jeg behov for å se en støtte til utestengte Arthur Emil Johansens havmalerier, kunst som knytter oss svært konkret til selve historien og til havet utenfor sommerturismen, og der føler jeg at juryen har en kommende oppgave.


I denne debatten har utdanning vært mye framme, mest til ergrelse kanskje. Enig med Sølvi Hurlen i at kunnskaper betyr mye i kunst, men nåtidsimpulser, læretid, utenlandsopphold og opplevelser langtvekkifra Norge, grundige museumsbesøk, mange gallerier og bibliotek, dvs rett og slett arbeid og atter arbeid, det betyr atskillig mer sammenlagt enn akademi, særlig for fornyerne i kunsten. Sølvi Hurlen overvurderer akademi, mener jeg, og er altfor skjematisk - for å rettferdiggjøre et lokalt kommunalt forbigående feilsteg i en kommunes stadig blomstrende kunstliv.



Helge Rykkja




Epilog februar 2009


Korleis gjekk så heile denne saka til slutt? Hovudutval for samfunn i Kragerø, som har ansvaret for kultur i kommunen og dermed for Jomfrulandsutstillinga, har kommi fram til nye reglar som skal gjelde frå og med førstkommande sommar: Dei viktigaste - og dei heilt nye - prinsippa i reglane er: 1. Det skal no vere open innsendingsrett for Kragerø-kunstnarane. 2. Det skal no vere juryering av kunsten, der fleirtalet i juryen er eksterne fagfolk (kunstnarar), som er innstilte av Telemarks Kunstsenter.