Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Ein poet har diktserie i avis

Publisert 2016-06-09 10:08:19, sist endret 2016-06-10 09:56:42

Ein poet har diktserie i avis

Peikar ikkje boktittelen frå 1981 på noko sams ved forfattaren sine temaer?
Det er sjeldan å ha med poetar å gjere som har seriar med dikt i avis. Avisene burde skjerpe seg på dette feltet. For det er nok fleire poetar ute i marknaden som kunne tenkt seg ei slik arbeidsform! Korleis den vesle avisa Friheten som kjem ut kvar 14. dag, klarer det, kunne vel vere ein inspirasjon i dette stykket. Friheten har stadig nye dikt av Jan Wilsberg, dikt som han også sender rundt til diktinteresserte. Det er somme av desse dikta eg har lånt og delt ut på denne nettstaden, med generell tillating av opphavsmannen.

Her er eit ferskt døme på eit slikt dikt av forfattaren:

Barclay James Harvest
av Jan Wilsberg


En ung gutt går over det grønne gresslandet.
Tuftene ligger tett inntil hverandre, som et
lappeteppe i ulike farger.
Går han ut på åkrene, stiger den sterke lukta
av Oldhams jord opp i neseborene. Foran ham
reiser en ås seg, en utløper av Penninnene ennå
ikke høy nok til at det nakne grunnfjellet kommer
til syne.
Han går på en lokal kunstskole, men bilder og
fotografier er ikke nok. Han drømmer om fulltonende
lyd, noe bare en gruppe kan skape i fellesskap.
Han og vennene sparer alt de kan - til sitt første
primitive slagverk, til gitarer, en elektrisk bass og,
etter hvert, til sitt første orgel.
Hvor lang tid de vil trenge innen de finner sin form,
vet han ikke. Bare at de vil finne den. En dag vil de
sende sin lengsel ut, over den åsen der borte, over
alle åser, til noen som også stamper omkring på
saftige enger, som likevel ikke er nok for dem, hvor
grønnskimrende de enn er.

Oslo, den 24. mai 2016


Jan Wilsberg er god på lokale omgjevnader i poetisk form. Han har respekt for verda. Du kan forresten finne enda fleire av dikta i denne serien ute på nettet ved å google på namnet mitt saman med «Jan Wilsberg». Wilsberg plar datere dikta som ein særleg respekt for tida.

Wilsberg er også opptatt av nære situasjonar i vårt eige Noreg. Språket hans er meir forteljande enn hos dei fleste norske poetar i dag, samstundes har språket hans god bruk for fellesuttrykka vi har, nettopp ved at han bruker dei. Tillegg: Eg vil nemne at Friheten, som er ei eldre avis, har opplevd framgang i det siste, delvis pga satsing på kultur. Andre ting kan også ha spelt inn for avisa.

Enkelte av Jan Wilsbergs dikt kan minne om utgangspunkt som innvandra fribyforfattarar til Noreg har fått. Her skal eg få sitere starten på eit lengre dikt trykt 2013, med temaet relasjonar og situasjonar på eit breitt felt (Heile diktet finn du på nettstaden her):


De nærmeste



Det er godt å ha sæle granner.
En skal elske sin nabo,
men la grinda stå.
I vår blokk på fem etasjer,
hvorav fire bebodde,
er det ingen som en gang drømmer
om å berøre hverandres grindestolper.


Øverst til venstre lever Mary Grette;
hun er alene,
slik det må bli for en enke,
men hun har levd et rikt liv.
Hun pleide å sitte på reisebyrå,
og i september 2009 sluttførte hun heftet
«Minner fra et langt liv»,
som omhandler det viktigste hun har opplevd
siden hun så dagens lys på Vålerenga i 1919.

Rett under henne bor kunstnerinnen
med det halvt hollandske navnet,
gift med en velstående mann
som ofte etterlater sin svartlakkerte BMW
utenfor blokkas egen gamle garasje.


Vi går berre vidare i diktet:

Over gangen fra henne bor havnearbeideren;
i alle fall er det en jernbanearbeider
som arbeider ut mot fjorden
like under Sjømannsskolen
med å anlegge og sveise togspor
til flyten av varer mellom hav og land.
Før holdt han drukne fester
med mengder av medungkarer.
Nå er det stille som i Minggravene,
selv de helgene han har sin tenåringssønn på besøk.

Rett under ham igjen,
nå i annen etasje,
lever samboerparet Hansen og Aamodt.
Han mottar Teknisk Ukeblad hver torsdag morgen.
De snakker lite med andre
og sees så sjelden
at en griper seg i å glemme dem.



Noen meter fra samboerne,
rett over den vesle avsatsen,
bor La Peruana,
peruanerinnen Nancy Villacorta,
alt siden år tilbake skilt fra sin mann
og faren til deres felles, livlige datter.
Hun ser på meg med redde øyne,
men har nådd opp i skolealder nå.
De virker så ensomme,
men straks det kommer gjester,
klinger spanske stavelser
gjennom inngangsdøra og opp fra balkongen.

(...)