Til hovedsiden
  Heim  >  Artiklar  >  Familien. Vitskapen

Publisert 2015-12-17 13:00:25, sist endret 2015-12-19 19:10:52

Familien. Vitskapen

Eirin Gundersen, viktig poet som debuterer. Foto: Gyldendal
Boka Eirin Gundersen: Du er menneske nå handlar, likt fleire andre lyrikkbøker i år, om bortgang av ein i svært nær familie; ikkje minst blir jo kjensler når faren døyr, tematiserte pr bok. Kanskje har det noko med at familie for nokon og einkvar i Noreg er blitt meire interessant? For poeten Eirin Gundersen kan eit felt utanfor familien, ja, slikt som vitskapen, bli trukke inn i poesien om familieliv - ifølgje tankar hos littkritikk sin bokmeldar her, Leif Høghaug.

Opninga av Du er eit menneske nå, dei to første sidene av boka, kjem fort og realt til temaet, ser vi dyktig demonstrert, slik:



langsomt og plutselig la døden seg over møblene, over klærne, over maten
i kjøleskapet, familiefotografiene i hylla, utsikten fra kjøkkenvinduet, den
dekket veggene med kjedsomhet som ikke er kjedsomhet, men stillhet, og nå
er stillheten festet i kroppene våre, nå manifesterer stillheten seg i måten vi
møter hverandres blikk på, stillheten sitter i stolen min far alltid satt i, den
rugger fram og tilbake gjennom formiddagene, ettermiddagene, kveldene og
nettene, og det finnes ikke noe annet enn fravær av alt som pleide å være.






hypotalamus, området i hjernen som styrer kroppsfunksjonene vi ikke har
kontroll over, tårer, fordøyelse, hjerteslag, herfra kommer den siste beskje-
den når hjernen bestemmer seg for at vi skal gråte, herfra kommer den siste
beskjeden når kista senkes ned i jorda og jeg ikke klarer å presse ut en eneste
tåre, snøen faller lett over bakken, blir liggende som bomull over blomster-
kransene, lyktene, de mange gravstøttene som omringer oss, havskilpadden
svømmer i dagevis uten annet enn saltvann å drikke, den gråter for ikke å dø;
saltet skilles ut fra blodet, blandes med tårevæske, og havskilpadden gråter,
slik også havoteren, sjøløven, selen og sjøkuen gråter, store, salte tårer som
holder dem i live.



To klåre delar av temaet blir skilt ut på kvar si bokside 1) først den plutselege sorga og dei enkelte kjenslene hos dei etterlatte 2) deretter noko som liknar på vitskapen vår om kroppsfunksjonane til levande vesen. Soleis tykkjer eg at forfattaren gjer eit hurtig grep som utnyttar den klassiske avantgarden sin enkle kunnskap om montasje. Etter at lesaren, på neste bokside etter dette og vidare, kjem tilbake til skildringa av dei etterlatte, og vitskapen noko seinare er til stades, slik Leif Høghaug fint analyserer i bokmeldinga si på littkritikk, kjem vitskap likevel ikkje tilbake i ei like massiv montasjeform…